Ingemann og meg

2 kommentarer
 
 

Jeg er blitt mer og mer glad i den danske sangskatten. For meg står den som en inngangsport til danskenes kollektive sjel, eller om du vil en nøkkel til deres lynne.

Gjennom danskenes sarte kulturunivers har jeg oppdaget sider ved meg selv jeg ikke var klar over. Fargenyanser jeg ikke visste jeg hadde, eller kanskje hadde glemt. Det er lenge siden jeg har grått så bittersøtt som etter mitt første møte med Bernhard Severin Ingemanns dikt Tit er jeg glad.

Tit er jeg glad og vil dog gerne græde,

thi intet hjerte deler helt min glæde.

Tit er jeg sorrigfuld og må dog le,

at ingen skal den bange tåre se.

Jeg vet ikke om det er Ingemann selv eller om det er Carl Nielsens tonesetting som gjør det, men sammen er de i alle fall på sporet av noe nært og menneskelig. De enkle rimene og danskenes innyndende bløte artikulasjon, får tankene løftet opp og ut over de trivielle problemene som oppstår i en travel studiehverdag

Ingemann kom også til å trenge seg på da jeg etter en arbeidsweekend på Færøyene stirret trett ut av flyvinduet i retning Kastrup. Med Færøyenes ville og barske landskap friskt i minne, var Sjællands grønne vårdrakt et kjærkomment gjensyn. Badet i sol, og med en plassbillett til overfylt DSB-tog retning Jylland i lommen, nynnet han instendig:

I østen stiger solen op,

den spreder guld på sky,

går over hav og bjergetop,

går over land og by.

Selv for en nordmann som er vant med li og fjell, fjord og fosseveld, er gjensynet med Danmark like slående vakkert som danskenes vare og sørgmodige poesi. Det er overhodet ikke vanskelig å si seg enig i at der er et yndigt land som smiler til en gjennom flyvinduet.

På vei gjennom lufthavnen, i retning bagasjebånd, utgang og hverdag, ble jeg stående i kø bak en flyvertinne fra Norwegian med et norsk flaggbånd i håret. Umiddelbart ble jeg litt nedstemt av tanken på at hennes pyntede hår nok var det nærmeste jeg kom feiring av 17. mai i år, men ettersom køen sneglet seg fram og nesen min etterhvert vendte seg til flaggdamens kraftige parfymeduft, slo det meg at Danmark er et godt sted å feire Norge; man er blant venner.

Tilbake i smilets by, Aarhus, sitter jeg med kaffekoppen i hånden og ser ut over Risskov. Det er muligens danskenes mange bøgeskove, med sine høye lysegrønne løvtak og veldige tresøyler, som har inspirert Ingemann, Nielsen og deres landsmenn. Man fornemmer i alle fall noe naturlig og nært, men samtidig storslått i deres nyanserte språkdrakt og tonespråk. Danskene får gjennom sin nasjonale sangskatt utløp for følelser så bittersøte, at det kanskje, som en slags kollektiv katarsis, kan gi en forklaring på hvorfor danskene år etter år blir kåret til verdens lykkeligste folkeferd. Kanskje Danmarks tilfredshet springer ut av de følelsene Emil Aarestrup blottstiller i diktet Skovensomhed?

Igennem Bøgeskoven

Jeg dig ved Haanden førte-

Der var saa grønt og kjøligt,

Vi Nattergalen hørte.

 

Det var, som hele Verden

Med Blomster og Grene,

Med Skyer og med Stjerner,

Tilhørte os alene.

 

Vi talte ikke sammen;

Vi kunde Intet sige,

Som snoede, tause Ranker,

Eensomme, lykkelige.

 

Saa frit, afsides var det,

Saa ubevogtet, stille –

Det var, som om vi Intet

Meer ønskede og vilde.


2 kommentarer

  • Grete Fristad Brendhagen sier:

    Så fint Asbjørn. Later til at du har det bra i utlandet. Så flink du er til å skrive !!

  • Doddis sier:

    Nei nå sitter jeg og klør meg i skjegget å stirrer ut på Tyrifjorden da vet du 🐯 har du noen gang hørt hvordan Hemingway beskrev havet? Hvordan han på postmoderne og misantropisk vis bruker havet som en metafor for den meningsløse og postmoderne samtiden 👽 hvem blir vel ikke melankolsk av det??!
    Men nok om det! Liker bloggen din og du skriver godt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *