Krakow, ensomheten og jeg

0 kommentarer
 
 

Det er ingen hemmelighet at som norsk medisinstudent i Krakow er det mulig å bli værende i en norsk boble gjennom alle seks årene. Du kan stort sett komme unna med å snakke norsk, bortsett fra en og annen setning på butikken.

Jeg var ikke klar over den store andelen av nordmenn da jeg flyttet til Krakow, og jeg var heller ikke forberedt på hvor fremmed det velkjente kan bli.

For mange nordmenn er nok hele poenget med å dra til Øst-Europa nettopp at du kan være rundt dine egne, og det forstår jeg godt. Det er veldig trygt å være omgitt av folk som deler din kultur og språk i et land som er veldig annerledes fra det vi kaller hjemme.

For meg var likevel det norske miljøet ganske fremmed. Jeg følte meg litt som Sigurd Obstfelder; som om jeg hadde havnet på feil klode.

Da jeg bestemte meg for å studere i utlandet, så jeg frem til å sette føttene mine på fremmed jord og utfordre meg selv, bli kjent med nye mennesker fra andre kulturer som snakket andre språk og som hadde erfaringer forskjellige fra mine.

Da jeg oppdaget medisinstudiet i Krakow, bestemte jeg meg ganske spontant for at jeg skulle dit. Jeg undersøkte ikke så mye, jeg så ikke etter andre steder å sammenligne med. Jeg ville bare studere medisin, jeg visste at Jagiellonian hadde svært godt rykte og vips så var det der jeg skulle tilbringe de neste seks årene.

Jeg lengtet mye hjem i starten. Én ting er å føle seg ensom fordi du er alene blant fremmede, men jeg tør påstå at det er enda mer ensomt hvis du føler deg ensom i det som er velkjent. Det var sånn jeg følte det i perioder, omgitt av nordmenn.

Etterhvert fikk jeg kjæreste. Han var fransk og gikk i klassen min. Han ble mitt bindeledd til de internasjonale studentene, og jeg var evig takknemlig for at jeg hadde ham. Men som den selvstendige skandinaviske kvinnen jeg er, føltes det ikke særlig greit å være avhengig av en mann for å ha det livet jeg ønsket meg.

Forstå meg rett, Krakow er supert. Jeg har masse norske venner på studiet som jeg setter pris på og studentmiljøet generelt er kjempebra. I fjor bodde jeg med tre klassevenninner, og de er blitt nære venner. Det er mye gøy som skjer og masse aktiviteter man kan være med på, men det var liksom ikke helt det jeg lette etter. Det var et klassisk «det er ikke deg, det er meg»-scenario.

Jeg skulle jo ut i verden.

Da det ble slutt med kjæresten min i april i andre klasse, kom jeg til et punkt hvor jeg tenkte enten så slutter jeg eller så må jeg endre på noe. Jeg befant meg i et skikkelig dilemma hvor jeg måtte finne ut om jeg kunne ofre studiet for å realisere andre drømmer, eller ofre drømmene for studiet. Samtidig hadde jeg utrolig dårlig samvittighet for at dette som var så bra ikke var bra nok for meg. For at jeg kunne ta for gitt de mulighetene jeg hadde her.

Hva hadde jeg å klage på når jeg hadde fem minutters gåavstand til skolen? Jeg visste om en polsk gutt i klassen min som alle trodde var lat fordi han ikke møtte opp på skolen, men egentlig var det fordi han bodde så langt unna skolen at han måtte ta trikken klokken seks for å rekkeforelesningene.

Hva hadde jeg å klage på når jeg fikk låne penger av staten til å finansiere hele studiet mitt? En venninne av meg måtte nesten takke nei til tannlegedrømmen i Polen fordi hun, etter ett års ventetid, ennå ikke hadde fått godkjent norsk statsborgerskap og derfor ikke hadde rett til lån fra lånekassen.

Jeg hadde alt lagt i hendene mine, og likevel var det ikke nok! Jeg følte meg så ekstremt mislykket at jeg til slutt bestemte meg for å reise hjem på break-up turné for å få ting litt på avstand, og for å henge med bestevenninnene mine i Oslo. En morgen da jeg gikk rundt i Hausmannsgate, innså jeg at det jeg savnet var muligheten til å forsvinne i mengden. Følelsen av å være fri, uavhengig og å ha et selvstendig liv.

Jeg gikk rundt i Oslos gater og husket hvor mye jeg elsket å bo der nettopp på grunn av den følelsen. Det å kunne gli inn i bylivet og bare være.

Jeg dro tilbake til Krakow, og bestemte meg for at jeg må skape meg et nytt miljø. Ikke for å erstatte de klassevennene jeg har og som jeg er veldig glad i, men for å utvide horisontene mine.

Jeg begynte å lete på utleiesider på Facebook og skrev ned aktuelle visninger i kollektiver.

Første visning skulle være en onsdag kveld i mai. Jeg syklet ned til et kråkeslott av et bygg i den gamle jødegettoen i Krakow hvor cafeene ligger tett i tett og hipstere er å se på hvert gatehjørne. På inngangsdøren i 3. etasje var det et klistremerke med bilde av en knyttneve med påskriften Walka trwa (Kampen fortsetter).

I døråpningen stod ei jente med rødt bustete hår og fotsid kjole. På innsiden var det masse stearinlys, det luktet eplekake og på kjøkkenet satt det to til og drakk vin.

Samtalen gikk på engelsk og polsk, jeg fikk et glass vin i en kaffekopp og de spurte meg om alt mulig.

«Jeg vil bo her. Hvis rommet er ledig og det er greit for dere, så tar jeg det!» Jeg hadde kanskje vært der i fem minutter, men noen ganger må man bare stole på magefølelsen.

En uke etter pakket jeg ned det gamle rommet mitt i esker som flyttebilen hentet, puttet bamsen min i sykkelkurven og syklet til det som skulle bli mitt nye hjem.

Nå har jeg bodd her i en måneds tid, og jeg har sjelden vært så fornøyd med noe jeg har gjort før.

Disse menneskene var akkurat det jeg lette etter, og akkurat det jeg trengte. Nå kan jeg skifte mellom to verdener, akkurat som jeg ønsket.

Jeg vet faktisk ikke om noen på hele skolen min som bor med andre enn medisinstudenter. Flere har kommet bort til meg og sagt at det er kult at jeg har gjort det. Jeg vet at mange syns det er rart også, men det er greit. Kanskje er det litt rart, kanskje er jeg litt rar, det går fint.

Selv er jeg bare glad for at jeg endelig kan føle meg litt mer hjemme i et land som lenge har vært veldig fremmed for meg.

Endelig begynner Krakow å føles som et sted hvor jeg hører til og passer inn. En by jeg kan forsvinne i, og samtidig være en del av.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *