Livet i lille, walisiske Pontypridd

0 kommentarer
 
 

Når folk spør hvor jeg bor, er det noen som er usikre på hvor Wales ligger. Noen vet ikke at det er et eget land. Cardiff har de fleste hørt om. Men såfremt de ikke kjenner en kiropraktor, er det ingen som har hørt om Pontypridd.

Pontypridd er en gammel gruveby som ligger oppe i de walisiske fjellsidene, en halvtimes togtur fra Cardiff. Det er en idyllisk by med få innbyggere og mange studenter. Universitetet ligger i den ene dalsiden, og må ha et av verdens bratteste campus. Fra rommet mitt har jeg utsikt utover dalen, og kan så vidt skimte sauene som gresser på motsatt daltopp. Fortsetter man opp i dalen kommer man til den flotte nasjonalparken Brecon Beacons. Hoveddelen av de norske studentene som studerer her studerer kiropraktikk, som ikke tilbys i Norge.

Overgangen fra millionbyen Valencia, hvor jeg bodde før, og til en liten walisisk bygd har vært godt merkbar. Plutselig går man fra å ha butikken rett utenfor døra til at handleturer må planlegges nøye, da det fort tar over en time. Et hav av barer og klubber har blitt til et knippe barer og én klubb, dersom man er snill i definisjonen. Skal man noe som bare er en pepperkakesmule utenfor det vanlige, må man ta toget til Cardiff.

Og ikke bor jeg i Pontypridd sentrum, heller. Jeg bor i bygda Treforest som ligger i utkanten av Pontypridd by.

Treforest er ikke kjent for mye. Er man en veldig stor fan av Sherlock eller Dr. Who vet man kanskje at seriene ble produsert her frem til henholdsvis 2011 og 2013. Likevel, bygda er kjent for noe større også – den lille bygda klarte på en eller annen måte å fostre frem sangstjernen Tom Jones.

Noe som kanskje er overraskende er at det er et ganske stort internasjonalt miljø. Den minste minoriteten på universitetet føles å være walisere. Engelskmenn er i majoritet, men også tyskere, tsjekkere, slovaker og kinesere er det mange av.

Det er også skikkelige britiske sider ved byen og universitetet. Society-kulturen er en av dem, hvor man hadde hauger med forskjellige lag og foreninger for hva enn interesser man måtte ha. Alt fra poker, til psykologi, til e-sport til rugby.

Dessuten føler man på en autensitet. Byen består kun av gamle murhus, puber og noen kirker, ellers er det grønt så langt øye kan se. Byen er veldig rolig, og støyes bare av noen få biler som kjører i sentrum.

Det er absolutt å banne i kirken, men forskjellen på walisiske Pontypridd og Treforest og engelske småbyer er ikke kjempestor. Likevel er det noen. All informasjon oppgis her på to språk (engelsk og walisisk), det er drager overalt og det er en god del flere sauer.

Praktisk er det kanskje ikke å bo her. En tur hjem til Norge går via tog til buss til fly, hvor det ikke akkurat er lett å få alt til å klaffe. Er man i Cardiff og ønsker å returnere til Treforest etter midnatt må man vente til klokka er 05:30 eller betale 25 pund i taxi. Men det er en egen opplevelse i å leve der ting ikke er enkelt, der man ikke vasser i tilbud og muligheter. For de som kommer fra distrikts-Norge er det kanskje ikke så spennende, men for de av oss som kommer fra store byene er det en god livserfaring å ha.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *