Røtter, trær og sopp – velkommen til walisisk politikk

0 kommentarer
 
 

Alle bør ta seg en tur til Cardiff, det er en nydelig by. Særlig Cardiff Bay. Og nede langs vannet står det en svær bygning, i betong og glass, med noe som ser ut som en sopp inni. Bygningen heter Senedd. Velkommen til walisisk politikk!

Et quizspørsmål man lett kan svare feil på, er når Wales, Skottland og Nord-Irland fikk egne nasjonalforsamlinger. Svaret er, utrolig nok, 1999. Nasjonalforsamlingen deres kunne endelig tatt lappen i år, men måtte ha ventet med å kjøpe sprit på polet til 2019.

Selv om større selvråderett er noe disse landene skulle hatt mye tidligere, gjør det også den politiske situasjonen her veldig interessant. Få andre vestlige land har hatt samme mulighet til å bygge på andres erfaringer når de laget sitt helt eget politiske system.

Nasjonalforsamlingen i Wales har 60 medlemmer. I utgangspunktet er partiene som sitter i den de samme man finner i resten av Storbritannia. Labour (likt norske Arbeiderpartiet) sitter i regjering med Liberal Democrats (noe likt norske Venstre), og opposisjon utgjøres av Conservatives (likt norske Høyre) og UKIP (mangler lignende parti i Norge).

Likevel er det ett særegent walisisk parti, nemlig Plaid Cymru (walisisk for “Wales-partiet”), som har walisisk uavhengighet fra Storbritannia som sitt politiske hovedmål. De står sterkt i de delene av Wales hvor walisisk står sterkt.

Selve nasjonalforsamlingen er bygget for å være så transparent som overhode mulig. I utgangspunktet kan hvem som helst, waliser eller ikke, komme og gå som det passer dem. Alle debattsaler er bygget med tilskuerseter bak glassvegger, hvor hvert sete har en egen touchskjerm som forteller hva som foregår. I tillegg blir alt konstant oversatt til enten walisisk eller engelsk, slik at alle skal kunne følge med på alt som skjer, uavhengig av hvilket språk de snakker.

Den walisiske nasjonalforsamlingen har ikke makt over alle type saker. De kan lage lover som omfatter de fleste områder innen nasjonal politikk, men de kan ikke heve skatter, slik det skotske parlamentet kan. Det er også en del politiske områder kun den britiske regjeringen har makt over. Dette gjelder forsvars, utenriks, energi, arbeids og finanspolitikk.

Det er også andre ting som gjør walisisk politikk litt annerledes fra andre. I England, må en underskriftskampanje ha 10 000 signaturer dersom innbyggere vil ha et generelt svar fra myndighetene på en spesifikk sak. For å få saken diskutert i parlamentet, må saken ha 100 000 signaturer. I Wales er det litt annerledes. Her er kravet ti signaturer. Dette kommer av at noen deler av Wales er veldig lite bebodde, og bare det å finne ti mennesker kan være vanskelig nok.

Senedd 2, Wales

Symbolikken er tung i den walisiske nasjonalforsamlingen. Foto: Flick CC, Wojtek Gurak

Nevnt innledningsvis, sitter de i et bygg av betong og glass, med noe som ligner en sopp inni. Det er egentlig ikke en sopp. Nasjonalforsamlingen er bygget slik at debattsalen til politikerne er en etasje ned fra inngangsetasjen. Like over dem er det et glasstak, og fra der strekker det seg en figur i tre helt opp til byggingens tak. Dette skal representere politikerne som røttene i de walisiske samfunnet, og at fra dem strekker det seg et tre, som er resten av Wales. Hvor godt treet har det, avhenger av røttene.

Walisisk politikk føles kanskje litt mer som bystyrepolitikk enn nasjonalpolitikk. Folk er mye nærmere politikerne og sakene er lokale. Likevel, waliserne tok utfordringen med å lage sin egen nasjonalforsamling godt. Man skal man ikke se vekk ifra at politikerne i London blir tvunget til å gi fra seg mer makt i fremtiden. Da skal det bli interessant å se hva som skjer med det walisiske treet – kanskje det blomstrer enda mer?


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *