Blomster og feminisme

1 kommentar
 
 

Feminist. Ordet har mange assosiasjoner jeg ikke ønsker å bli forbundet med; jeg er grunnleggende uenig med flesteparten av kvinnene som dominerer feminismedebatten i Norge i dag (les: Kvinnegruppa Ottar), likevel forbeholder jeg meg retten til å kalle meg feminist.

Jeg har ikke bestandig ment at feminisme var nødvendig i Norge, men i det herrens år 2014 forsøkte regjeringen å innføre reservasjonsrett for leger i abortspørsmålet. En sak som sparket i gang en ny bølge av feminisme i Norges land og i meg.

Jeg ble rasende av at regjeringen helt alvorlig kunne vurdere å beskytte legenes rett til «ren» samvittighet opp mot kvinners grunnleggende helserettigheter. Det angikk meg på begge sider av debatten; aller mest som kvinne, men også som fremtidig lege. Plutselig ble 8. mars en dag med mening. Tidligere hadde den årlige markeringen av kvinnedagen gått forbi meg i stillhet, men dette året førte det til rekordstort oppmøte til demonstrasjonstoget i Oslo og andre byer, og kvinner fra alle lag og alle partier forente seg i en felles kamp mot et idiotisk og trangsynt forslag.

Nå er kvinnedagen her igjen, og jeg er i mitt 3. år som medisinstudent og som innbygger i Polen. Et land hvor den katolske kirken og «hvite menn som pusher 50» regjerer, og stadig gjør innhugg i innbyggernes frihet.

Ironisk nok er det en mye større dag her enn i Norge, til tross for at polske kvinners frihet stadig blir utfordret av konservative katolikker og andre med sammenfallende meninger. 8. mars er en stor nasjonal feiring her i Polen, hvor alle kvinner, uansett alder blir hyllet.

Overalt kan man få øye på jenter og damer med roser i hånden. Blomstene har de fått av menn som setter pris på dem. Men om valget står mellom en blomst og fundamentale kvinnerettigheter, faller valget på sistnevnte, for min del.

Det var ikke senere enn i høst at store deler av Polen gikk ut i streik og kledde seg i svart som en protest mot den polske regjeringens forslag om å kriminalisere abort. La det synke inn at polske kvinner nå risikerer å måtte bli stilt for retten for å ha tatt abort fordi en gjeng politikere og religiøse ledere ikke syns abort er greit. Se for deg at om det er snakk om en spontanabort så må du stå foran en jury som skal bedømme hvorvidt det faktisk var en spontanabort eller noe du fremprovoserte selv.

Kan du se for deg det? Det kan ikke jeg, og ikke vil jeg det heller.

Forleden, på jentedoen i en bar så jeg et klistremerke hvor det var forklart hvordan man kunne utføre abort ved hjelp av reseptfrie medisiner mot magesår. Risikoen for å få alvorlige blødninger og alvorlige komplikasjoner er så absolutt tilstede, men for noen er den sjansen verdt det for å avslutte en uønsket graviditet.

Holdninger som motarbeider kvinner finner man overalt. Det er ikke lenge siden en klassevenninne ble fortalt at hun ikke kunne bli neurokirurg fordi hun er kvinne. Argumentene var av typen «det er for slitsomt for jenter å stå så mye stille». Plot twisten i denne saken var at legen som sa dette også var kvinne.

For det er dog viktig å understreke at kvinneundertrykkende holdninger kan komme fra begge kjønn.

Men verden går fremover, heldigvis. Og enten folk liker det eller ikke krever jenter mer og mer plass i samfunnet. I Norge dominerer jenter i grunnskolen, på høyere utdanning og lever generelt lenger enn menn, dette er ikke noe mål i seg selv, men tendensen vi ser til at kvinner stadig kommer i posisjon er en positiv utvikling.

Når jeg ser på antallet som står på «deltar» på facebookarrangementet for morgendagens demonstrasjonstog i Kraków i anledning kvinnedagen blir jeg håpefull. Både kvinner og menn ønsker å bruke denne dagen på å stå opp mot urett begått mot kvinner.

Selv om det tidvis ser mørkt ut når mannlige menn i høye posisjoner ønsker å innskrenke friheten til halvparten av befolkningen, skal jeg prøve å minne meg selv på at over 3000 mennesker nekter å godta det, og viser det ved å demonstrere.

La oss kjempe for et samfunn hvor feminisme er overflødig, hvor blomster på kvinnedagen er synonymt med retten til å bestemme over eget liv og egen kropp. Det er dét 8. mars handler om, og så lenge det finnes steder i verden hvor jenter ikke har den samme valgfriheten som menn skal jeg med glede marsjere i tog og kreve min plass.


1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *