Kunsten å forstå hverandre

0 kommentarer
 
 

Etter å ha studert i Danmark i et og et halvt år vil jeg si at jeg begynt å bli kjent med den danske kulturen. I begynnelsen nektet alle danskene å snakke med meg på noe annet enn engelsk. Etter et halvt år var jeg lei – hvorfor var det ingen som ville snakke dansk til meg?

Som ny student i Danmark tenkte jeg at språket ikke kom til å bli noen hindring fordi det er så mange likheter mellom dansk og norsk – der tok jeg grundig feil.

Som norsk student har man allerede et godt utgangspunkt for å studere i Danmark – uansett om undervisningen er på engelsk eller dansk. Som oftest vil underviserne være villige til å snakke med deg på dansk – problemene starter først utenom skoletiden. De små, daglige gjøremålene kan bli en utfordring. Den daglige kommunikasjonen, som for eksempel på butikken, i banken og på bussen, var veldig utfordrende i begynnelsen.

Dersom man har spørsmål eller trenger hjelp til noe er det ikke optimalt med enveiskommunikasjon. Jeg måtte gjøre noe med det – for meg var det uholdbart å ikke ha muligheten til å kommunisere med danskene på deres morsmål bare fordi jeg snakket norsk. En av grunnene til at jeg valgte å studere i Danmark, var jo for å lære mer om nabolandet – inkludert språket. Det ville fungert veldig dårlig dersom jeg bare skulle ha kommunisert på engelsk hele tiden.

For å lære hvordan jeg best mulig kunne kommunisere med danskene, søkte jeg om praksisplass i Danmark. Jeg ble tilbudt plass hos Trendhim – en bedrift i Horsens. Jeg hadde lyst til å vite mer om den danske arbeidslivskulturen, og i tillegg finne ut hvordan jeg kunne gjøre meg forstått blant dem.

I begynnelsen var det bare en av de ansatte som forsto hva jeg sa, resten av kommunikasjonen foregikk på engelsk. Jeg jobbet mye med hvordan jeg best mulig kunne gjøre meg forstått og fikk tilbakemeldinger fra dem på hva de forsto og ikke forsto. Jeg ville jo lære om den danske arbeidskulturen, og da er det jo klart at jeg hadde lyst til å snakke med dem på dansk.

Den største utfordringen jeg møtte i praksisen var i lunsjtiden – eller frokosten, som danskene ville sagt. Det var en utfordring å forstå hva som ble sagt fordi det var mye støy i tillegg til at mange snakket i munnen på hverandre. Jeg så meg nødt til å bytte ut de bråkete knekkebrødene mine med vanlig brød fordi det var umulig å forstå noe gjennom all knasingen. Dette førte til at jeg ble enda mer integrert – jeg spiste rugbrød i stedet for knekkebrød. Man kan nesten ikke kalle seg dansk dersom man ikke spiser rugbrød. Fremdeles har jeg problemer med å forstå alt det blir snakket om i lunsjen, selv om det blir bedre og bedre hele tiden.

Omtrent en måned inn i praksisperioden kunne jeg kommunisere nesten helt uten å bytte til engelsk. Jeg følte meg nesten litt stolt over å endelig ha klart det – jeg var på en måte blitt en av dem.

Nå, etter nesten to år med prøving og feiling for å gjøre meg forstått, har jeg nå knekt koden: Jeg har lagt om den brautende bergensdialekten min fra eg, meg, deg, han og hon – til de mer pen-bergenske versjonene jei, mei, dei, han og hun. Dette er noe som virker i de fleste tilfellene. I tillegg fungerer det også ganske bra med å late som man er dansk ved å bare legge på “dansk uttale”. Personlig syntes jeg denne metoden fungerer best etter et par øl.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *