Et år senere – er drager eller tapas best?

0 kommentarer
 
 

Det siste året har jeg vært på utveksling i Wales. For mange ville det nok være rart nok i seg selv. Men jeg er nok litt rarere enn de fleste, siden jeg gjør resten av studieløpet mitt i Valencia i Spania.

Mitt studieløp er kort og godt en smule uortodoks. Det gir meg imidlertid muligheten til å sammenligne det å leve og studere i to ganske forskjellige, europeiske land som bleik, blåøyd, blondhåra nordmann.

Wales er ganske likt England og resten av Storbritannia, og er derfor en del nærmere Norge både i kulturen og i språket. Man trenger ikke være redd for ikke å snakke walisisk, det gjør ikke de fleste walisere heller, de snakker engelsk.

På pubene og restaurantene er det den samme gode friterte fisken, den slafsne pomfrien og den høye øl-kvaliteten som man finner i resten av Storbritannia. Man må vende seg til at samfunnet stopper opp når landslaget spiller rugby og at dialekten kan ta litt tid å finne ut av. Rundt seg har man et hav av fantastiske strender, slott, drager og sauer, og man er aldri langt unna en skikkelig, grønn dal.

Utdanningssystemet ligner også mer på hva jeg antar det norske universitetssystemet ligner på. Man har rundt 10 timer i uka med obligatorisk undervisning, og resten er satt av til selvstudium. Fokuset ligger mer på prestasjoner gjennom året, som innleveringer og fremføringer, enn store, avsluttende eksamener. Lærerne er veldig kunnskapsrike og engasjerte, noe man kanskje burde forvente når man skal betale nærmere 120 000 kr i året for å gå på et britisk universitet. Dette kan imidlertid være en del billigere i Wales dersom man søker på stipend fra den walisiske stat.

Spania, på den andre siden, er ganske forskjellig. De færreste snakker engelsk i Spania, med mindre man går på et privat universitet. Kulturelt er de også ganske forskjellige fra oss. Vi snakker om et land hvor det er uhøflig å spise mens man går, om det så bare er et eple.

Men det å være forskjellig betyr ikke å være dårligere. Det gjør også at de har fantastisk mat som paella, tapas og tortilla de patata. De har lokale festdager som La tomatina i Buñol, Las Fallas i Valencia eller Feria de Abril i Sevilla. De har siesta, de har andre klestradisjoner og andre høflighetsnormer. Her er det faktisk fint vær, ofte, og de har strender som matcher. I Spania er det mye mer å bli vant til, men også mye mer og utforske enn i land som er forholdsvis like Norge.

Utdanningssystemet er også annerledes. Det avhenger av studiet, men 20 timer obligatorisk undervisning i uka er ikke uvanlig. Her har man langt mindre tillit til at studenten studerer på egenhånd, og dermed er det mye obligatorisk undervisning for å hindre unnasluntring. Her ligger også et voldsomt fokus på eksamen, som ofte avgjør 70-80 prosent av karakteren i et fag. Jeg går selv på et offentlig universitet, hvor skolepengene ligger rundt 1000-1300 euro i året. Det er veldig mye billigere enn i f.eks. Storbritannia. Det er fint for økonomien, men det gjør også at de mest engasjerte lærerne forsvinner til de private universitetene.

Å si hva som er best av de to er umulig, begge er unike opplevelser jeg er utrolig takknemlig for å ha. Men dersom man er ute etter noe som er forskjellig fra Norge, samtidig som man ikke trenger å omstille seg totalt, så er kanskje Storbritannia stedet man reiser. Er man på jakt etter noe som er veldig forskjellig, hvor man virkelig kan utforske og utfordre seg selv, da er kanskje Spania bedre. Til syvende og sist må man bestemme seg – foretrekker du drager eller tapas?


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *