Miljøkultur i Berlin

0 kommentarer
 
 

Ved første øyekast fremstår ikke Berlin som en stor miljøby. Det er masse søppel i gatene og store, forurensende biler som turer omkring. Men det er noe annet som griper meg her i Berlin, nemlig kulturen.

For det er først når jeg kommer hjem, inn i stua sammen med mine tyske samboere, at jeg virkelig forstår at det tenkes miljø på en helt annen måte enn det jeg er vant til hjemme i Norge. I Norge bor jeg i et stort hus, som for det meste er opplyst i alle rom. Det er vanlig at varmen står på både på badet og i stuer for at det skal være godt og varmt, uansett hvor man beveger seg. Og dusjen jeg tar er ofte lang og varm.

Mange nordmenn kjenner seg sikkert igjen i den beskrivelsen. Vi har det behagelig og kan ofte komme til den late konklusjon om at en liten forurensende handling ikke spiller så stor rolle. Særlig hvis det går utover komforten vår. Derfor tar mange av oss to minutter til i dusjen.

Etter å ha observert mine berlinske venners miljøbevissthet og sett hvor normene ligger, har jeg skjønt at to minutter ekstra-mentaliteten ikke eksisterer her. Jeg skylles derimot ned av dårlig samvittighet når jeg forlater et rom med lyset på, ikke skrur av kranen i dusjen mens jeg såper meg inn eller ikke bruker varmen på rommet som siste utvei før jeg har tatt på meg alle mine varme klær. Dette er litt mindre komfortabelt enn hva jeg er vant til.

Nå er dette langt ifra noen revolusjonære tanker innen energisparing og absolutt ikke noe man ser igjen over hele Tyskland. Men hjemme i Norge opplever jeg at det å ha det komfortabelt for veldig mange trumfer det å ta små, bevisste hensyn til miljøet. Vi er blitt for vant til luksusen. Mens for berlinere kommer tøffe tider og innsparinger med historien og identiteten. De har ikke blitt vant til luksusen med et alltid oppvarmet bad eller koseligheten av et fullt opplyst hus.

Disse litt mindre luksuriøse, eller noe tungvinte valgene, kan for eksempel oppstå når man skal ut å handle mat. I Norge kan jeg gå ubekymret til butikken å vite at jeg kan få med meg varene i veldig billige plastposer. Her i Berlin er plastposeavgiften høy og jeg må huske å ta med meg et nett eller en bag for ikke å se ut som en nedlesset mathylle med varene i hendene på turen tilbake.

Rundt 15 tonn plast havner i havet hvert minutt. Innen 2050 vil det da være mer plast enn fisk i verdenshavene. Forskere har funnet plast i nesten ni av ti havhester de har undersøkt. Og hvalen som måtte avlives på Sotra for litt under et år siden hadde hele 30 plastposer i magen. Vi er i ferd med å ødelegge havets vesener, vår næring, gjennom en hinsides bruk av plast. Dette er skremmende og de aller fleste med meg erkjenner problemene og at noe må gjøres. Men så kommer tanken; hva er det egentlig lille jeg kan gjøre?

Fra Berlin har jeg lært at lille meg ikke er alene. Vi er hele samfunnet som går på butikken med baggen eller nettet over skulderen som vi alltid må huske å ta med. Hver dag sparer vi sammen flerfoldige mengder plast.

De litt mindre behagelige valgene for meg, er normen i Berlin. Det er ikke smertefritt å redde klima, selv ikke for enkeltmennesket. Standarden må senkes og våre luksuriøse vaner må endres. Klisjeen om at alle monner drar passer sjelden så godt som til klimakampen.

Kilder:

http://infinitummovement.no/mer-plast-enn-fisk-havet-2050/?gclid=EAIaIQobChMIx6avsrTT1wIVSmQZCh0mKAlVEAAYASAAEgKDIvD_BwE

http://berlintuetwas.de/zahlen-und-fakten-zu-plastiktueten/

https://www.nrk.no/natur/xl/eit-evig-hav-av-plast-1.13358850


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *