”La oss ta et glass vin mellom alt arbeidet”

0 kommentarer
 
 

Mitt første møte med Frankrike var under mitt 2-årige opphold på ungdomsskolen. Familien flyttet til en liten by i Normandie som jeg kun hadde lest om i en historiebok tidligere.

Uten å kunne fransk og med en stor drøm om et nytt liv i sydligere strøk, flyttet familien til landet og det hele skulle bli starten på et lengre løp. I dag studerer jeg ved Sciences Po Paris sitt Campus i Champagne, men har etter videregående rukket å studere fransk i Normandie. Landet, kulturen og menneskene får meg til å bli værende.

Ingrid Ravnanger studerer ved Sciences Po i Champagne .

Gjennom min første dag i mitt nye bosted merket jeg hvor utadvendte og høflige de fleste var. Jeg husker enda den gangen bakeridama stilte meg spørsmål mens jeg skulle kjøpe en baguette. Jeg som uforståelig nordmann forsto ikke et eneste ord av hva hun sa og heller ikke hvorfor hun snakket til meg. Som nordmenn flest som er dårlig på small-talk, forsøkte meg på det jeg kunne, ”Eh, non?” hun bare ristet på hodet.

Generelt er måten franskmenn snakker til fremmede på annerledes enn i Norge. Mens nordmenn ikke prater på bussen, stiller franskmenn deg all slags spørsmål om deg og ditt privatliv helt uten skam. Til tross for at jeg har bodd ¼ av livet mitt i landet er det fortsatt mye jeg ikke forstår, men at jeg behersker fransk gir mye muligheter til å lære.  Frankrike et land hvor folk flest virker inkluderende og hvor selv en uforståelig nordmann, blir tatt med inn i varmen.

Jeg tror at noe av det kommer fra det franske skolesystemet hvor en oftere bytter klasser og blir tvunget til å bli kjent med nye folk og dermed ikke blir fastlåst i en rolle. Dette gir utslag i klesstilen. Vårt Campus har folk veldig forskjellig klesstil, og jeg tuller ikke når jeg sier at enkelte ser ut som Emoer. Ironisk nok er de samtidig bestevenn med skolens fashionista. Dette virker snålt for en nordmann som er i mot uniformering, men går rundt i Fjellräven-sekk, New Balance-sko og Bergansjakke.

Det en også merker seg er at en må bruke den høflige tiltalen daglig. Jeg glemmer aldri hvor flaut det var den gang jeg sa ”Mademoiselle” til en i kassa. Hun ble så opprørt og 11 år gamle meg sto igjen kanskje 10 minutter, og hørte på henne leksere meg i mine manerer, mens jeg selvsagt ikke forsto hva hun sa. Sukk. Det tøffeste er nok uansett hvor direkte franskmenn er. Ved Sciences Po Paris er de veldig opptatt av å presisere at vi skal være fremtidens politikere. Dermed føler de en slags plikt til å kritisere oss. Etter å ha blitt kritisert av en lærer for å ikke ha gode nok argumenter i min historiefremføring, sier hun tydelig ”Men frøken Ravnanger, Takler de ikke kritikken jeg gir deg, takler de ikke en jobb som politiker” Joda, forsovet.

Arbeidspresset er som sagt større og det franske høyere utdanningssystemet virker som det alltids prøver å overgå seg selv.  Likevel ser det ikke ut til å stresse franskmennene og det ser ikke ut til at de har noe problem med all jobbingen. De har nærmest alltids tid til å gå ut for et glass vin eller middag, slå av en prat vet kaffemaskinen og ta seg en sigarett. Det hele til en nordmanns store overraskelse.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *