Fire år går fortere enn du tror

1 kommentar
 
 

Siste eksamen er unnagjort. Bacheloroppgaven er levert inn og presentert. Plutselig sitter man i gaten på flyplassen og venter på flyet hjem til Norge, med enveisbillett i hånda.

En varm augustdag for fire år siden var jeg endelig ferdig å flytte inn i min første leilighet. Jeg, en 19 år gammel, blond, blåøyd nordmann, som aldri hadde bodd uten foreldre, som ikke hadde brukt en vaskemaskin eller kunne opp og ned på en potetskreller, så pappa kjøre avgårde, ut i det fjerne.

Første året ble brukt til å prøve å forstå nok spansk til å overleve. Alt går fryktelig fort i begynnelsen. Professorene hadde heldigvis powerpointer som jeg kunne bruke som subtitles. Det hadde dessverre ikke klassekamerater i pausene. Jeg bare nikket, smilte og håpte de ikke hadde spurt meg om noe.

Euroen var under 7 kroner, men allikevel fløy pengene alle veier. Taxi er jo ikke noe dyrt i Spania, ikke pizza hjem på døra hver lørdag heller, eller? Plutselig måtte man lære seg å budsjettere, og å lage mat selv, i et land som ikke hadde halvparten av ingrediensene MatPrat snakket om. Rømme, wok-grønnsaker? Que?

Andre året begynte språket å komme seg. Endelig kunne jeg bekymre meg mer for hva jeg skulle si, enn hvordan jeg skulle klare å si det. Plutselig kunne jeg se bablete spanske youtubere, og forstå hele videoen på første forsøk. Da visste jeg at jeg endelig forsto spansk skikkelig.

Tredje året forsvant jeg på utveksling. “Utveksling fra Spania?” var omkvedet. Ja, sa jeg, til Wales, av alle plasser. Jeg trengte litt kulde. Og drager. Og sauer.

Wales var en flott opplevelse, i en liten murby midt oppi “the valleys”, med sauer og grønt gress så langt øye kunne se. Men jeg savnet Valencia. Selv om walisisk natur er flott, så er det vanskelig å slå tropisk temperatur og paella.

Fjerde året var jeg tilbake i Valencia. Jeg hadde bekymret meg for at spansken skulle forsvinne i Wales, men jeg var merkelig nok blitt enda bedre.

Plutselig var det ikke noe særlig problem å boltre ut en 8000 ords bacheloroppgave. Eller gjennomføre psykologipraksis fire timer i uka. Eller å grunnlegge et lokallag for ANSA i Valencia. Ting begynte å gå så bra, at jeg forsto at det er på tide å dra videre.

Så nå er jeg visstnok ferdig. Jeg er bare en vitnemålsseremoni unna å kunne si at jeg har en bachelor i psykologi. Selv om årene virker som de har gått fort, så virker også alt helt annerledes.

Bildet av spanjoler forandret seg. Selv om de kan være overdrevent likegyldige, så er de ikke late. 20 obligatoriske timer i uka på universitetet, med mye innleveringer og fem eksamener per semester krever sitt.

Norge er også annerledes. Jeg skal jeg tilbake til et land hvor butikken faktisk er åpne klokken 16 (ikke siesta!), på bussen kan du betale med mobilen og offentlige skjemaer kan man fylle ut på nett.Også har jeg forandret meg. Den strandkiosken som var så billig når jeg kom her som 19-åring, er blitt så dyr, selv om prisene er de samme. Plutselig har det blitt naturlig å alltid si hei til personen bak disken i det jeg går inn i en butikk. Også sitter smilet litt løsere, man bekymrer seg litt mindre og man tar livet litt mer med ro.

Jeg kommer til å savne det Valencia jeg forlater. En spansk perle, med det perfekte klima, fantastiske mennesker, liv og røre, god mat, kald øl og lave priser. Men livet går videre til nye eventyr. Neste år blir det enda et nytt land, når jeg flytter til Leiden i Nederland for å ta en master i anvendt klinisk psykologi.


1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *