Hett om Fransk klimapolitikk

0 kommentarer
 
 

Få ting er vel hetere enn klimadebatten for øyeblikket. Oktoberrapporten til FN viste nedslående tall i henhold til vår globale klimautvikling, Erik Solheim går av som verdens klimaminister og her i Frankrike protesterer folk i gatene mot en ny miljøvennlig skatt på drivstoff. Spørsmålet om hva som kan gjøres for å redusere klimagassutslipp melder seg, og til tross for franske demonstrasjoner, kan vi i Norge lære noe av fransk klimapolitikk? 

 

Som klimaaktør har Frankrike ved flere anledninger vært initiativtaker til utvikling av internasjonal klimapolitikk. Riktignok var ikke Parisavtalen fra 2016 direkte revolusjonerende, men den la i hvert fall ansvar på landene. Det ble enighet om konkrete mål og handlingsplaner for å redusere menneskelige klimafotspor. Innenriks har franske politikere også vist initiativ hva gjelder klimapolitikk, og det er her jeg tenker at vi kanskje kan lære noe. Forbudet mot plastposer er et eksempel på at franske politikere tidvis kan komme til enighet og få til endring. Høsten 2016 flyttet jeg til Frankrike, ikke oppmerksom på dette plastposeforbudet. Som mange nordmenn liker jeg å handle daglig, og jeg må innrømme at det var rart og til tider irriterende at jeg ikke fikk pose i matbutikken. Selv om jeg klagde i ukesvis ble jeg snart avvent, og det at jeg nå alltid er beredt med en bærepose i vesken har vist seg å ha sine praktiske sider. Det lærte meg også at varehandelen klarer seg fint uten plast, og det varmer et miljøvennlig hjerte å vite at dette sparer verden for enorme mengder ikke-resirkulerbar plast og CO2 utslipp. Etter oppmerksomheten også i Norge om sel og hval som svelger plastposer, kanskje kunne vi se til Frankrike og slutte med plastposer vi også? 

 

Frankrike er et interessant land når man tenker på at de på samme tid er handlekraftige og byråkratiske. Franskmenn har en tendens til å gjennomføre alt med engang når de først bestemmer seg for noe, for å så leve med protestene etterpå. Forankring i folket og lange høringsrunder bryr man seg ikke alltid om. Til tross for at jeg stadig vekk irriterer meg over lang behandlingstid og byråkratiske prosesser i Frankrike, må jeg innrømme at jeg beundrer handlekraften til franske politikere når det gjelder klima. Ikke bare gjennomførte de plastforbudet, men påfølgende år gikk de videre og gjennomførte forbud mot matkast, det hele uten mange offentlige debatter. Nærmest uten videre var det bestemt at ingen restauranter eller butikker fikk lov til å hive mat fra og med 2017. 

 

En kunne ha sett for seg at dette ville føre til revolusjonære protester, men tvert imot. Det virker som om de fleste matvarehus har funnet alternative løsninger for å redistribuere eller resirkulere overskuddsmat. Siden vi har en tendens til å argumentere for redusert konkurranse når vi diskuterer klimaansvar i norske bedrifter, ser det tilsynelatende ut til at konkurransen til hver enkelt bedrift ikke svekkes av å gi bort overflødig mat. Ettersom alle er forpliktet til dette, blir det et felles ansvar og krever kollektive løsninger. Hvis et slikt omfattende tiltak kan gjennomføres i Frankrike, som jeg lenge har anklaget for å være særlig ineffektive og byråkratiske, hva står i veien for at Norge kan gjennomføre lignende tiltak? 

 

For det er klart at dersom vi mener noe med det grønne skriftet og tar FNs rapport på alvor må vi også gjøre endringer hjemme. Frankrike har nå gått videre og kvitter seg med plastbestikk, og snart er det plastkopper som står for tur. De gjør også grep når det gjelder energiproduksjon. Økning i fornybare energikilder ble startet i forrige president Hollands periode, og fortsetter å engasjere franskmenn. Protestene nå mot drivstoffavgiften handler mer om motstand mot urettferdighet og økende skatter enn en folkelig protest mot miljøtiltak. Til sammenligning henger vi i Norge igjen i troen på at noen andre må gjøre endringer, tilsynelatende tilfredse i vårt oljesøl. I forhold til Frankrike er det få konkrete nasjonale miljøtiltak jeg kan vise til i min promotering av at norsk alltid er bedre. Det skjer interessante ting i Oslo, men ellers fortsetter vi i Norge som før og venter på at noe skal skje et annet sted. Vi vurderer oljeboring i Lofoten, satser på forurensende oppdrettsanlegg og vi bygger stadig flere motorveier. Samtidig innfører man i Frankrike tiltak for å redusere både egne og internasjonale klimautslipp. Jeg trodde aldri at jeg skulle skrive dette, men Frankrike er på dette området mye mer ansvarlige og effektive enn Norge. Vi bør kreve mer av Norske politikere enn fyndord og tiltaksløshet, og se til Frankrike.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *