Hvem er Europa?

0 kommentarer
 
 

Jeg er norsk. Det er her jeg har vokst opp, det er det språket jeg snakker, og det er denne kulturen jeg kjenner og føler meg som en del av.

Det innebærer mange ting. Det innebærer at jeg bruker selvbruning om sommeren, kjører til Sverige for å handle inn store kvanta med mat og godteri, tar studentrabatter og leirskoleturer som en selvfølge, og bader ute selv om det er 8 grader i vannet. I tillegg til dette er jeg ungarer. Men jeg spiser ikke fugl til jul, er ikke spesielt glad i verken paprika eller badstue, og kunne ikke sett utenlandsk ut om jeg prøvde.

Dette har til tider vært vanskelig – det å føle seg helt av noe man er halvt, og det at identiteten min på mange måter strider med hvordan den kanskje skulle eller kunne vært. Jeg har nemlig aldri vært i kontakt med kulturen til de genene som halve meg består av, og vet ikke så veldig mye mer om verken Ungarn eller ungarere enn det noen andre nordmenn gjør.

Likevel vet jeg det er et fellestrekk mellom mine to halvdeler, noe som på sett og vis gjør meg hel. Og det er at jeg er europeer. Men det å skulle identifisere seg som europeer har aldri vært noe jeg har vurdert eller tenkt så veldig mye over, for det å skulle være en del av Europa høres for meg ut som å være en liten del av en hel, stor identitetskrise. Og det er vel for så vidt kanskje det Norge tenker også, når vi gang etter gang velger å takke nei til norsk EU-medlemskap.

For hvem er Europa? Selv mine egne halvdeler og til-dels-deler av et større Europa har større motsetninger enn det Norge har med for eksempel New Zealand eller Canada. Norge er rikt, liberalt, likestilt og respektert. Ungarn er på mange måter det motsatte. Ungarn er det vakreste landet jeg noensinne har vært i, men styresettet og utviklingen er ikke noe å skryte av. I alle fall ikke for en nordmann, som meg.

Man kan si det handler om kultur og historie. Det er ikke rart at Spania, som har vært en del av et muslimsk kalifat ikke vil settes i samme boks som Italia; som omringer en egen katolsk stat og stammer fra det eldgamle og velkjente Romerriket. Det er ikke rart at Tyskland, som tar imot nesten like mange flyktninger som Libanon (og dermed flest i Europa) ikke vil settes i samme bås som Ungarn, som ikke vil ta imot noen. Motsetningene blir rett og slett alt for store. Da hjelper det ikke at EU, som på sett og vis er Europas største talerør, er over alt i dagens nyhetsbilde. EU fremstår nemlig ikke som en samlet interesseorganisasjon – men heller en slags lobbyvirksomhet som istedenfor å fremme sine egne interesser, bruker all sin tid på å mekle mellom partene og komme frem til en enighet om hva interessene våre egentlig er.

Likevel er det EU som står for noe av verdens viktigste arbeid da det kommer til både fredsbevaring, miljø og bistand – og det er ganske fantastisk. De når bare ikke så veldig høyt på lista da det kommer til identitet og tilhørighet. Og det er, for Europa, ganske synd.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *