Feminisme – et kulturelt betinget fenomen?

0 kommentarer
 
 

Det å flytte til et nytt land og lære en ny kultur å kjenne er både krevende og spennende. Da jeg valgte å bosette meg i Frankrike hadde jeg ingen forventning om noen overveldende overgang, ettersom den kulturelle avstanden mellom Norge og Frankrike tilsynelatende er overkommelig. Noen ganger er imidlertid forskjellene mer omfattende enn først antatt.

Frankrike er vel representert hva gjelder teoretisk feminisme, ved navn som Simone de Beauvoir, Marie-Jo Bonnet og Jeanne Bouvier. Men hvordan er det i praksis?

I Norge reflekterer jeg sjeldent over kjønnet mitt – at jeg er kvinne. I Frankrike er derimot dette noe jeg blir gjort bevisst på daglig. I en klasseromsituasjon er det normalt å snakke om jentefarger og guttefarger. Professorene skjelver ved tanken på at kvinner kjøper blomster til menn, og de har fortsatt ikke vent seg til begrepet ”pappaperm”.

I starten tenkte jeg at dette var mangel på likestilling. At mitt bilde av et progressivt Frankrike kun var det – et bilde. Frankrike ser bra ut – de har en president som har utnevnt likestilling til sin hjertesak, fylt halve kabinettet sitt med damer og intensivert lovgivning rettet mot likestilling. Hvordan kunne mine opplevelser avvike så fra dette?

Jeg spurte læreren min hvorfor det var slik, hvorfor man hadde et så klart kjønnsskille. Han svarte: ”Sånn er det bare her. Det er ikke slik som i Norge.”

Han har helt rett.

Simone de Beauvoir forklarer dette formidabelt. Hun skiller mellom kjønnslikhet og kjønnsnøytralitet. I Norden og USA fokuserer man i større grad på kjønnsnøytralitet: et ønske om å nøytralisere – eller slette – kjønnsfokuset i samfunnet. Frankrike og andre land som i større grad sverger til kjønnslikhet, deler ikke vår visjon om at kjønnet skal forsvinne. Tvert om skal man omfavne kjønnsfordelingen, da den har en strukturell innvirkning på den subjektive erfaring og dermed hvordan samfunnet er formet. Å identifisere seg som maskulin eller feminin er helt greit, men ulik behandling på dette grunnlaget, er ikke det.

Denne ulikheten i tankesett kommer blant annet til syne i språkendringene man har gjort i kjølvannet av likestillingsbølgen de siste 50 årene. Mens man i Norden etterstreber å nøytralisere språket, har man i Frankrike søkt å operere med maskuline uttrykk for menn og feminine for kvinner (eksempelvis ”boulanger”/”boulangère”). Dette illustrerer godt hvordan likestilling fungerer i Frankrike.

Et annet spørsmål – hvorfor? Muligens fordi Frankrike en gammel nasjon, preget av tradisjon og konservatisme. En nasjon bygget på forførelse og romantikk – verdier som står i fare for å trues av ”Me too” og tanken om kjønnsnøytralitet. Et annet aspekt kan være at man i Frankrike generelt sett er lite glad i trender de ikke selv har skapt. Satt på spissen kan det sees eksemplifisert ved at det her er ”Moi aussi”-bevegelsen som regjerer. Når man er offer for en annen kulturell tilnærming til kjønn, kreves andre virkemidler.

For meg var dette en del av den franske kulturen jeg ikke var bevisst på – jeg måtte flytte hit før jeg i det hele tatt ble klar over at det fantes en forskjell. Det å bo utenlands er en konstant kulturell skolering, som for meg fortsetter å bidra til forståelse, kunnskap og ytterligere refleksjon – på alle livets arenaer.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *