Frankrike og Italia, Trøbbel i Paradis?

0 kommentarer
 
 

Med fransk mor og norsk far har jeg alltid hatt en multinasjonal omgangskrets. Allikevel var det ikke før jeg ble eldre at jeg innså hvor givende det kan være å ha kontakter i andre land i Europa.

Gjennom studier i Storbritannia har jeg fått venner fra hele kontinentet, nye perspektiver på hva det vil si å være norsk og fransk og et godt insentiv til å reise. Den pågående diplomatiske feiden mellom Frankrike og Italia er et glimrende eksempel på en sak som jeg tror det er lettere å forstå med litt innsikt i kulturen til de to landene.

Artikkelforfatter i Vicenza, Nord-Italia

Som barn ble jeg ofte sendt vekk på sommeren for å tilbringe ferier hos franske familievenner i Nord-Italia. Å befinne seg i et ukjent land har ofte fordelen at man legger merke til detaljer ved menneskevaner og omgivelser som de lokale tar for gitt. Det virket for meg som om italienere generelt hadde en avslappet levemåte, få og fleksible regler og en tendens til å vektlegge improvisasjon over mer konkret planlegging. Som ungdom så jeg på dette som frigjørende, men ubevisst dannet jeg meg et bilde jeg nå gjenkjenner i landets politikk – særlig overfor EU.

Pedro, en venn fra Milano forteller meg at Italia er dømt til å bli styrt av forfengelige sjarmører. “Det er slikt italienere faller for”, sier han. Ulempen med dette har ofte blitt tydeliggjort i europeiske relasjoner. Politiker-kjendisen Silvio Berlusconi avviste for eksempel hele alvoret i den greske gjeldskrisen da både Merkel og Sarkozy tidlig prøvde å advare ham. Han måtte gå av som statsminister for sin inkompetanse. Den senere statsministeren Matteo Renzi (som Pedro betegner som en “marionett”) ble også beskyldt for å oppfylle italienske stereotypier som mangel på punktlighet og gravitas. Slike svakheter er imidlertid bare blåbær sammenliknet med den diplomatiske krisen som utfoldet seg mellom Italia og Frankrike her forleden.

Sjokkerte diplomater konstaterte nemlig den 7. februar at den franske ambassadøren til Roma var blitt kaldt tilbake til Paris “pour des consultations”. Dette har ikke skjedd siden andre verdenskrig. Beslutningen ble tatt som følge av gjentatte provokasjoner fra den italienske regjeringen som til slutt kulminerte i et møte mellom Luigi Di Maio, en av to italienske visestatsministre, og et knippe selverklærte representanter fra den franske protestbevegelsen “de gule vestene”. For en høytrangerende utenlandsk statsmann som Di Maio å skulle promotere en bevegelse som åpent agiterer for president Macrons avgang overgår alle diplomatiske fornærmelser begått av italienske toppolitikere i nyere tid. Og det finnes mange merkverdige tilfeller av denslags.

Forrige høst, for eksempel, vitnet EU-etablissementet en bisarr italiensk symbolhandling. Det såkalte “Sko-stuntet” fant sted etter en pressekonferanse rundt det italienske statsbudsjettet som av gjeldsmessige grunner slet med å få EU-godkjenning. Ved denne anledningen gikk den italienske Europaparlamentarikeren Angelo Ciocca opp på scenen, tok av seg skoen og holdt den høyt opp i været før han presset sålen ned i notatpapirene til den franske finanskommissæren Pierre Moscovici. Den originale protestmåten inspirerte imidlertid mer antipati en noe annet, ikke minst fra Moscovici selv, som twitret at opptrinnet var “grotesk” og at en normalisering av slike episoder i siste instans kan lede til fascisme.

Så skal det sies at Italia også har gode grunner til misnøye. At Angelo Cioccas parti Femstjernersbevegelsen er en del av regjeringen gjenspeiler denne misnøyen. Landets nærhet til Afrika har lenge betydd at det har blitt utsatt for flyktningestrømninger over Middelhavet, også før flyktningkrisen i 2015. Dette har hatt konsekvenser for alminnelige innbyggere. Under et besøk til en felles erasmusstudent i Ferrara i fjor uttrykte verten min motvilje mot å gå ned til hovedtogstasjonen som i en rekke byer er blitt møtepunktet for etterlatte migranter og utbytterne deres. “Ferrara er ikke så ille engang” la hun til. Nabobyen Bologna er visstnok mye verre.

Den mangelfulle måten migrantpresset har blitt håndtert på må i stor grad tilskrives EU. I stedet for å anse Italias kyst som unionens ytre grense, noe som ville gjort det tydelig at utfordringen krevde hele unionens mobilisering, ble problemet ofte behandlet som særegent italiensk. Italia ble overveldet og den påfølgende frustrasjonen mot EU har i senere tid blitt rettet mot den progressive franske presidenten Macron som driver en EU-vennlig (noen vil påstå migrantvennlig) politikk.

En grunn til at tilbakekallingen av den franske ambassadøren er så dramatisk er at den representerer et enestående lavpunkt i relasjonene mellom to av EUs grunnleggere. Både Frankrike og Italia er blant de seks landene som gikk sammen om å signere Schumann-planen i 1950 og dermed stifte det som i dag er blitt til den Europeiske Union. Striden bærer derfor en emosjonell tyngde som overgår konfliktene med nyere medlemsland som Polen og Ungarn. Til tross for dette finnes det heldigvis oppmuntrende tegn i det hele. Italienske myndigheter sa seg etter hvert villige til å søke et forlik med Frankrike og den franske utenriksministeren Le Drian annonserte så at den franske ambassadøren veldig snart skulle være på plass igjen i Roma. I tillegg viser det seg at de fleste italienske diplomater støtter et samlet Europa og bidrar til å redusere spenningen bak lukkede dører. Selv om dette vitner om robuste relasjoner medlemstatene imellom, blir det spennende å følge med på Italia fremover.

Det er ingen tvil om at deres diplomatiske opptreden i det siste vekker bekymring i en tid hvor samholdet i EU er under press.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *