Brexit sett fra Brussel

0 kommentarer
 
 

Klokka må oppfattes som nådeløs av Theresa May, så fort som den tikker. Presset økes mens datoen for utmeldelse nærmer seg, og ingen løsning er i sikte. Her i Brussel, vil man helst ha det overstått.

En ny dag, og nye overskrifter om brexit. I skrivende stund har Underhuset stemt over en utsettelse som de ikke vet om de kan få, eller hvor lenge den vil være. Mannen i gata er for lengst lei brexit, John Oliver har laget hele tre episoder om tema, utallige artikler er skrevet, intervjuer gjort og taler holdt. Allikevel vil jeg skrive en artikkel til. Det vil jeg gjøre, fordi jeg mener det er verdt å prøve å forstå hvordan vi havnet her. Skilsmissen skulle være den enkle delen, det som kom etter den vanskelige. Men nå sitter vi her, og 29. mars nærmer seg i ekstrem hastighet.

Her i Brussel er brexit et naturlig tema hver gang en gruppe på mer enn to mennesker samler seg. Alle er påvirket på et vis, og alle har en oppfatning. Det vil si, de flestes oppfatning ender gjerne med et oppgitt sukk og en erklæring om at de ikke egentlig vet. Man ler litt av John Bercow, speakeren i det britiske underhuset, eller «OOOORDER-mannen», som han gjerne kalles på barer rundt om i Brussel. Så rister man på hodet igjen og tar en ny øl.

En brite jeg pratet med tidligere denne uken fortalte om hvor sint han var på Theresa May, som fortsatte å prøve presse gjennom avtalen sin. Han sa at han forsto at det var den beste avtalen hun hadde klart å forhandle fram, men at hun også måtte forstå at den var blitt nedstemt to ganger. Underhuset sitter med makten i Storbritannia, slik Stortinget gjør det i Norge. At den britiske regjeringen nekter å godta at dens plan ikke blir vedtatt, men forsøker igjen og igjen til de får det til, viste ifølge min britiske venn en respektløshet ovenfor demokratiet. Underhuset representerer folket og har de sagt nei så er deres vilje loven.

Men det stopper ikke May. Noen uker tilbake ble en av britenes sjefsforhandlere her i byen latterliggjort, etter at han fortalte en venn på en bar hele Mays brexit-strategi, vennen røpet ingenting, men det gjorde de to journalistene som hadde sittet ved siden av. Den britiske regjeringens plan var kort sagt å utpresse sitt eget parlament til å godta avtalen de hadde utarbeidet. Enten er det vår deal, eller ingen deal. Strategien har ikke vært videre suksessfull hittil og vi er nå nærmere stupet enn noensinne, uten at May sin deal har blitt noe betydelig mer forlokkende.

Britenes eneste håp virker å være en utsettelse, slik at de kan bestemme seg for hva de egentlig ønsker, men vil de få en? En eventuell utsettelse vil bety at britene fortsatt er medlem av EU under det kommende valget til Europaparlamentet, og det gjør ting komplisert. Ingen ønsker at Storbritannia skal delta i valget, hverken medlemslandene eller britene selv. For medlemslandene er valget også viktigere enn å skulle gi britene en håndsrekning de ikke vet om de vil få noe igjen for. Det er vel kjent at Storbritannia ikke har vært EUs beste barn selv før brexit. En fransk kollega sa det etter min mening best da han sa det med et så sarkastisk uttrykk som bare franskmenn klarer; «vi vet hvem britene er».

Britene har jukset med EUs standarder for å utkonkurrere andre europeiske konkurrenter i deres egne markeder, de har importert billige kinesiske varer ulovlig og lenge fungert som en bakvei inn i EU for importører utenfra. Land som Nederland, Danmark og Frankrike har vært tydelige på at det skal ta en slutt nå. Det er få av de 27 som føler at de skylder britene noe særlig, at det skal endre seg etter brexit virker usannsynlig. Det er lite for medlemslandene å tjene på en utsettelse, man vil unngå en såkalt reverse Croatia, og man vil ha det unnagjort før EU-valget i mai.

Så hvordan havnet vi her? Hvordan har den tidligere stormakten, imperiet hvor solen aldri gikk ned, klart å rote det så kraftig til for seg selv? Mye av det har, etter min mening, å gjøre med det britiske valgsystemet, det såkalte first past the post. Det ligger jo faktisk en konsensus for en løsning i det britiske underhuset, men de politiske frontene er så steile og polariserte at politikerne ikke makter å finne den.

En løsning fra midten av det politiske spekteret ville nemlig innebære partisplittelse, og er det noe britiske politikere frykter er det nettopp dette. Sent på 70-tallet førte splittelse i Labour til at en stor del av partigruppen dro for å skape sitt eget parti. Det nye partiet hadde en god støtte blant folket, de lå rundt 20 prosentpoeng på meningsmålingene, men da valget kom vant de knapt et parlamentsmedlem. Har du nemlig rundt 40-50 prosent støtte i folket, og denne deles i to, da vil du i Storbritannia ha store problemer med å være nettopp first past the post. Det konservative partiet derimot, som hadde beholdt sin støtte, vant rekordmange valgkretser og Margaret Thatcher farget det meste av 80-tallet blått.

Dette er en lekse britiske politikere har måttet lære seg. Venstresiden vil ikke godta noen avtale foreslått av høyresiden, og høyresiden er livredd for en splittelse mot midten ettersom det vil bane vei for Corbyn. Jeremy Corbyn i Downing Street er det desidert siste det konservative partiet ønsker. Er det noe den fastlåse situasjonen i Storbritannia viser, så er det nettopp hvor livredde høyresiden er for Corbyn, langt mer redde enn de er for en no-deal brexit.

Jeg håper teksten min har gjort deg noe klokere på en opprinnelig enkel politisk prosess som på spektakulært vis har havarert fullstendig. Vi er ikke særlig klokere her nede i Brussel på hva som vil skje, men vi kan prøve å forstå hvordan vi havnet her. En ting virker sikkert. Britene skal ut, og de 27 medlemslandene som blir igjen har begynt å glede seg til det hele er over.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *