Ils sont fous, ces belges! (de er gale, disse belgierne)

0 kommentarer
 
 

Belgia er ikke ett land det er lett å bli klok på.

Landet jeg bor i blir ofte omtalt som den anonyme lillebroren til Nederland. Man klarer ikke helt å sette fingeren på hva som er unikt med Belgia, men man vet jo at det er noe der. Enkelte sier at det er et sted hvor impulser fra sør og nord i Europa møtes, en kulturell smeltedigel, en byråkrat-hovedstad, et øl-mekka. Andre tenker først og fremst på Belgias fortid som imperialist-nasjon. Noen anerkjenner ikke Belgia som et ekte land en gang. Oppfatningen av hva det egentlige Belgia er, avhenger voldsomt av hvem du spør og gjerne når på døgnet. For Belgia er et splittet land, et samarbeidsprosjekt, en stolt nasjon, men med noen skikkelige mindreverdighetskomplekser.

Utenfor byen Waterloo rett sør for Brussel ligger Løvehøyden. Den ble reist av prinsen av Oranien for å minnes at han ble såret under slaget som fant sted der i 1815. Prinsen av Oranien er en viktig figur i historien om Belgias endelige frigjøring fra Nederland og, skulle man tro, en nasjonal helt. Løvehøyden tiltrekker seg flere tusen besøkende hvert år, og de ser på den som et monument til det frie Belgia. Men da jeg spurte en lokal venn hva han syntes om høyden ristet han bare på hodet, så ned, og mumlet at den ikke var helt hans greie.

Løvehøyden.
Bilde: Wikimedia Commons

Min venn er nemlig fra Flandern, Belgias nordligste region. Flandern er stort, velstående, flamsktalende og assosierer seg enkelte ganger kulturelt sterkere med sine naboer i nord enn deres egne landsmenn i sør. De to største regionene, tidligere nevnte Flandern og sørliggende Vallonia, skiller seg ikke nevneverdig fra hverandre sett med norske øyne, men for en belgier er dette ingen spøk.

Språket er det tydeligste skillet man merker seg. Det gjør seg tydelig det sekundet man krysser regionsgrensen på toget. Konduktørene slutter tvert å snakke fransk i øyeblikket man forlater Brussel, og ser bare rart på deg om du prøver å kommunisere med dem på det som for fem minutter siden var det offisielle språket.

Videre har hver region sitt eget parlament som igjen ligger under et føderalt parlament. Da mener jeg ikke kun tidligere nevnte Flandern og Vallonia, men hver eneste region. Belgierne har til sammen syv parlamenter fordelt på tre nivåer. Det er flere enn meg som har irritert seg over at vi i Norge må lære oss å bruke nynorsk når bare 12 % av befolkingen bruker det. Våre forskjeller fremstår som bagateller i forhold til belgiernes.

Med de tydelige identitetsmarkørene som skiller den ene belgieren fra den andre blir også motsetningene tydeliggjort. Belgiere er sykkelfanatikere slik vi nordmenn dyrker skisport, men i konkurranser representerer man først og fremst regionen sin. Da jeg var tilskuer under det tradisjonsrike sykkelrittet Flandern Rundt tidligere i vår, dreide det meste seg om at en fransktalende belgier ikke måtte stikke av med seieren – det ble for flaut.  

Nesten midt imellom de to største regionene ligger Brussel som en nøytral øy og som et eget element i seg selv. Ingens favoritt, men en nøytral grunn. Et slags sentralisert maktsentrum slik flere land som Brasil, Sør-Afrika og USA har opprettet. Her prater man fransk på gata, selv om Flandern omkranser bygrensene. Det er en konsekvens av det internasjonale preget EU-institusjonene har satt på byen heller enn noe planlagt initiativ fra belgierne.

Ny regjering i Belgia, Belgias politiske system
Flandern i nord, Vallonia i sør, tyskspråklige områder i øst og Brussel midt i midten.

Belgia oppnådde uavhengighet sent sett i europeisk målestokk, i 1830, 16 år etter at Norge fikk grunnloven sin. Når de til gjengjeld kom på banen gjorde de mye for å ta igjen sine mektige naboer. Den beryktede koloniseringen av Kongo førte velstand til Brussel. En velstand de brukte på å etterligne sine mektige naboers velstand samtidig som de la sitt eget preg på den. Det er derfor Brussel har noe som minner mistenkelig om en kopi av Brandenburger Tor, og samtidig ikke en, men hele tre kjente statuer av barn/dyr som tisser.

Ikke alle vet at de britiske forfatter-søstrene Charlotte og Emily Brontë, på et tidspunkt bodde i Brussel. Men alle som er klar over det vet at de hatet byen. Brussel er ikke en hovedstad som Paris, Berlin eller Amsterdam. Byen forsøker så godt den kan, men den sliter med å levere noe som er helt dens eget.  Siden femti- og sekstitallet har det europeiske samarbeidet fått stadig flere menn i slips til byen. Det har helt klart satt sitt preg på den kulturelle blandingen hovedstaden utgjør.

Brussel er belgisk og europeisk hovedstad. På mange måter er byen det nærmeste vi i Europa kommer en form for kulturell smeltedigel, med sin lange historie for å være vert for samarbeid mellom mennesker med store motsetninger. Kanskje det er nettopp denne egenskapen som utgjør Brussels egenhet. Belgierne synes nok ikke det, ils sont fous, tross alt.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *