Grønn seier med tysk energi

0 kommentarer
 
 

Grønne partier var blant vinnerne av årets Europavalg, i stor grad grunnet svært sterk oppslutning i Tyskland. Men hva skjuler seg bak tyskernes klimavennlige stemmegivning?

For ikke lenge siden fant en av årets største politiske begivenheter sted. Europaparlamentet skulle velges og over hele kontinentet gikk EU-borgere til urnene for å ta del i demokratifesten. Norge har allerede to ganger takket høflig nei til å delta i kalaset, men som student i Tyskland fikk jeg likevel mulighet til å gløtte inn vinduet til festlokalet og observere det hele på nært hold.

I lys av senere års utvikling i europeiske demokratier var det knyttet nervøs spenning til hvordan årets valgresultat ville se ut. De aller mest dystre spådommene om en høyrenasjonalistisk brakseier som kom til å demontere unionen innenfra materialiserte seg heldigvis ikke. Riktignok gjorde den ytterliggående høyresiden et sterkt valg, men også andre valgvinnere ble utkåret av mediene. Særlig ble det påpekt hvordan «grønne» partier gjorde sitt beste valg noensinne.

Europaparlamentsvalget er imidlertid noe helt eget. Det finnes nemlig ikke ett valg til parlamentet, men 28 separate, som alle lever sine eget liv, selvfølgelig preget av internasjonale strømninger, men desto mer av egne nasjonale kontekster.

Den grønne fraksjonens kraftige fremgang ble godt hjulpet av det tyske valgresultatet. Drøyt halvparten av deres nyvunne seter i Europaparlamentet kommer til å besettes av tyskere. Skal man forstå den «grønne bølgen» – og om det i det hele tatt finnes en slik – må man følgelig kaste et nærmere blikk på forbundsrepublikken.

Det er først og fremst viktig å notere seg at den tyske miljøbevegelsen står langt sterkere enn i de fleste andre europeiske land. Dette gjelder særlig for min hjemby, Freiburg, der det tyske miljøpartiet Bündnis 90/Die Grünen (det knotete navnet skyldes en sammenslåing som følge av gjenforeningen med Øst-Tyskland) fikk en større andel av stemmene enn i noen annen region – over 38 prosent!

Her bugner hver balkong med planter og andre vekster, sykler dominerer trafikkbildet og både restauranter og universitetskantina har vegetar- og vegantilbud klare. Fokuset på natur, klima og økologisk bærekraft er med andre ord særdeles sterkt. Kanskje i hovedsak fordi det har blitt snakket og diskutert lenge om miljøsaken.


Die Grünen (De Grønne) ble nemlig grunnlagt allerede i 1980 og har, i motsetning til andre europeiske søsterpartier, for lengst greid å markere seg som en betydelig spiller i den politiske arenaen. Joschka Fischer er et levende eksempel på dette. Fra 1998 og helt til 2005 var den tidligere grønne politikeren både utenriksminister og visekansler i landets første rød-grønne regjering. Her er det ikke snakk om et ensomt parlamentsmedlem som prøvde å rope høyt nok til å bli hørt, derimot en av landets aller mektigste menn. De Grønne har med andre ord allerede formet Tysklands politikk og offentlig diskurs i en årrekke. Fischers legendestatus ble for øvrig sementert da han som blivende klimaminister i delstaten Hessen skulle avlegge ed – og møtte opp i joggesko!

Joschka Fischer. Grønn, tysk utenriksminister 1998-2005.
Kilde: Wikimedia Commons

At hele 20,5 prosent av de tyske stemmene ved Europavalget gikk til De Grønne var sannsynligvis kun mulig fordi partiet allerede var en etablert kraft i partifloraen, som gjennom tiår har forkynt sitt budskap, og med det beveget deler av opinionen i sin retning. Sagt med andre ord, jo større base man allerede har bak seg, desto kraftigere blir oppturen når tidsvinden treffer seilene.

Men var denne tidsvinden som blåste over Tyskland og dyttet De Grønne av gårde nødvendigvis en grønn vind? Som nevnt må hvert enkelt Europaparlamentsvalg betraktes isolert for å forstås, og det skulle ha seg slik at dette EU-valget traff et Tyskland med to folkepartier i krise. Om det var på grunn av regjeringsslitasje eller andre faktorer; faktum var at velgerne var på flukt vekk fra den vanligvis dominerende «storkoalisjonen» bestående av sosialdemokratene og kristendemokratene. Tallene viser klart hvordan millioner av velgere som tidligere hadde støttet storkoalisjonen nå valgte grønt. Da jeg spurte en venninne av meg hva hun skulle velge, ble sosialdemokratene kontant avvist grunnet deres innsats i sittende regjering. Hun var neppe den eneste som tenkte slik. Man kan ikke se bort ifra at andre partiers upopularitet kan ha vært mest avgjørende for De Grønnes voldsomme vekst og ikke nødvendigvis klodens problemer.

Det er imidlertid ikke til å stikke under stol at det også er et generelt stemningsskifte i Europa knyttet til klimaspørsmålet. Grønne partier gjorde det kanskje sterkest i Tyskland ved EU-valget, men de fikk også overraskende stor oppslutning i Frankrike, Storbritannia, Finland og flere andre steder. Dessuten har Greta Thunberg og klimastreikene som gjennomføres av barn og ungdom over hele verden sendt et sterkt signal. Også i Freiburg har jeg sett hundrevis av unge samle seg under kreative bannere mens de ytrer sitt klare ønske til makthaverne. Dette er fremtidige velgere som kommer til å la sine meninger bli hørt i kommende valg og sannsynligvis også hadde betydelig innflytelse på dette valget.

Kanskje markerte årets Europavalg starten på en grønn omveltning i Brussel. Men Europa er stort, mangfoldig og alltid mer nyansert enn det kan virke ved første øyekast nordfra.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *