Hvor går veien videre for den Europeiske Union?

0 kommentarer
 
 

EU har lagt bak seg et turbulent halvår og befinner seg for øyeblikket midt i en høypolitisk hestehandel om lederstillinger. Er krisene som har preget de siste årene omsider forbi?

Gradestokken kryper oppover og sommeren har ankommet Brussel. Byråkratene som fyller byens gater svetter mens de spaserer hjem fra jobb, forbi glassdekte kontorbygg med europeiske stjerner på. Byens tempo har på ingen måte sakket av og slakket ned i takt med at sommermånedene nærmer seg. Tvert imot har Brusselmaskineriet fortsatt jevnt og trutt, som et tog som ikke forholder seg til de samme begrensningene vi gjør, men ganske enkelt fortsetter så lenge det er bedt om å fortsette.

Min tid som praktikant er over. Selv om jeg legger bak meg et spennende og innholdsrikt halvår tror jeg ikke akkurat toget stopper når jeg trer av det. EU-systemet er massivt, tilsynelatende altoppslukende og særdeles omfattende. I løpet av min tid her har jeg vært vitne til flere store hendelser; brexit-utsettelser, Europaparlamentsvalg og EØS-avtalens 25-årsjubileum har alle hatt stor innvirkning på flere sin hverdag enn kun min. Statsledere har gått av i flere europeiske land, mens andre har kommet til. EU-toget fortsetter framover – om det nå er på tross av eller i takt med omverdenen.

Tross alt dette er det fortsatt flere mørke skyer i horisonten for Den Europeiske Union. Jeg har møtt økonomer som spår en ny gjeldskrise om Italia holder sitt nåværende tempo i full fart mot avgrunnen. Det uunngåelige trykket Europa vil føle når Storbritannia en dag endelig forlater unionen er nok en faktor. Men i min siste tekst fra Brussel vil jeg heller skrive om Europas pågående verdikamp.

Jeg har under mitt opphold lært mye om EUs selvforståelse og hvordan menneskene som arbeider i Unionens institusjoner definerer det europeiske samarbeidet de er en del av. Europa kan selvfølgelig bety mange vidt forskjellige ting for ulike mennesker, for en amerikaner kan turistbildene fra Paris, Roma eller London illustrere det sanne Europa. For andre som flykter fra konflikt og usikkerhet kan Europa bety en trygg havn og muligheter. For andre igjen kan Europa bestå av kun et geografisk område som ender med Atlanterhavet i vest og Bosporos-stredet i øst.

Når representanter fra EU skal definere Europa snakker de gjerne om den felles-europeiske kulturarven, den som har blitt skapt gjennom Europas felles historie. De prater om arven etter Romerriket, kristendommen, renessansen og opplysningstiden. De snakker om delte verdier, om en grunnleggende tro på demokratiet, rettstaten og demokratiske idealer. Dette er for dem det Europa EU utgjør.

Problemene med dette bildet av Europa er at det har vist seg dårlig til å forklare de grunnleggende forskjellige synene EU-landene gjerne har på problemer.

Europas tydeligste skille er ifølge flere det mellom landene i vest, og de i øst. Her finner man oftest de mest grunnleggende uenighetene og ideologiske leirene. Det er ikke lenger nok at Frankrike og Tyskland er enige om noe for at det skal vedtas i EU, slik det gjerne fungerte på 60- og 70-tallet.  Det store antallet land som ble med i 2004 har sammenheng med dette.

De frigitte kommuniststatene ønsket etter Sovjetunionens fall i 1991 å etablere seg som frie, demokratiske, europeiske nasjoner, og medlemskap i EU ble sett som den optimale måten å oppnå dette på. Samtlige av de ferske nasjonene gjennomgikk store institusjonelle endringer som de siden har nytt godt av. Dette kan det ikke finnes tvil om når man i dag sammenligner de tidligere kommuniststatene som ble medlemsland, med de som ikke ble det. I dag er Polen, Estland, Slovakia og Ungarn, for å nevne noen, frie europeiske nasjoner, det samme kan ikke sies om Hviterussland eller Ukraina.

Men selv om de nå er blitt etablerte deler av det moderne Europa er det andre elementer som hever øyenbryn mot EU østlige medlemsland. Den demokratiske kritikken rettet fra Brussel mot Polen og Ungarn har fått enkelte til å påstå at den vest-europeiske eliten i EU forpakter et monopol på definisjonen av hva et godt demokrati er. Det kan hende at EUs selvdefinering er så preget av sine vest-europeiske røtter at en form for regional etnosentrisme finner sted. I en union som uttalt forsøker å dyrke nasjonale ulikheter og stolt forpakter slagordet «united in diversity» er dette i så fall dårlig nytt.

Et nært eksempel på konflikt mellom øst og vest i Europa er uenigheten mellom Norge og Ungarn om utdeling av EØS-midler. Norge har definert tydelige retningslinjer om at midlene skal gå til uavhengige aktører i sivil sektor, mens ungarerne ser det litt annerledes. De hevder at pengene er skyldt dem, ettersom de er Norges betaling for tilgang til det ungarske markedet, og at de selv kan gjøre med dem som de ønsker. Uenigheten om EØS-midlene illustrerer en grunnleggende forskjellig forståelse av midlenes formål, men også den dype politiske kløften som eksisterer i Europa når nasjonalstatene skal definere seg selv, sine verdier og sine med-europeere.

Det foregår en verdikamp i Europa som selv det ustoppelige EU-toget merker vekten av. I vest-europeisk politikk snakker vi mest om konfliktlinjene mellom globalistene og nasjonalistene, det etablerte og populistene. Men når europeiske statsledere samles er det heller pregende at en skille mellom øst og vest gjør seg tydelig. Mellom de som fastholder vest-europeiske verdier om rettstaten, og ferskere demokratier hvor denne verdien er tydelig mer svekket.

Polen og Ungarn er de tydeligste europeiske eksemplene på medlemsstater som begår klare brudd mot rettstatens prinsipper. Det er ikke tilfeldig at de begge er tidligere sovjetstater, og at begge har en nasjonal arena hvor kristne, konservative verdier vernes om. I Viktor Orbans fortelling om Ungarn henter han svært mange elementer vi i Vest-Europa har sett nok av og til dels beveget oss bort fra, sammen med den påfølgende ekskluderingen av marginaliserte grupper.

Det er uheldig at innskrenking av domstolers uavhengighet i Polen ikke blir kritisert fra andre himmelretninger enn vest. Det er enda mer uheldig at Europakommisjonens reaksjoner blir omtalt som vestlige overtramp i øst.

Kanskje beveger de tidligere sovjetstatene seg gradvis bort fra det de er vant med, og i økt grad omfavner rettstatens suverene prinsipper. Kanskje de bare trenger tid og oppmuntring. Det er et optimistisk syn flere i EU-systemet innehar, og det er godt mulig at det er for optimistisk.

Min tid i Brussel er over for denne gang. Om EU-hovedstaden vil være den samme om jeg vender tilbake om noen år tviler jeg på. Den vil nok se lik ut på overflaten. De mangfoldige, stjernekledde monolittene som huser endeløse armeer av menn i slips vil nok se like ut, men byen vil ha endret seg. Toget befinner seg i en kontinuerlig tilstand av aksjon og reaksjon, det tilpasser seg, og beveger seg videre. Om rettstaten vil stå sterkere eller svakere i Europa om ti år er nærmest umulig å forstå. Jeg har møtt langt mer kunnskapsrike mennesker enn meg som tror den vil styrkes, men at veien dit er vanskelig.

Jeg pakker kofferten for denne gang og følger interessert med fra perrongen mens toget suser videre. Jeg tror ikke det blir helt lett å få med seg alt som skjer; er det noe jeg har lært er det nemlig at folk som skriver i aviser virkelig ikke har peiling.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *