30 år etter murens fall – et tilbakeblikk

0 kommentarer
 
 

I 16 år hadde de to tyske statene, Forbundsrepublikken Tyskland (BRD) og Den tyske demokratiske republikken (DDR), utenriksrepresentasjoner i Øst-Berlin og Bonn. 

De tysk-tyske delegasjonene hadde ikke status som ambassader, men var i praksis dét.

At stasjonene ikke var ambassader bunnet i at BRD ikke ville anerkjenne DDR, et spørsmål som forble uløst fram til gjenforeningen i 1990. I den vesttyske grunnloven var målet om tysk gjenforening stadfestet, og en full folkerettslig anerkjennelse ville vært i strid med dette.

Karl Seidel, som deltok i forhandlingene på østtysk side, utdypet dette i 2007:

I prinsippet var de selvfølgelig ambassader. Internt bekreftet også BRD det. Men de fikk ikke lov til å være ambassader, fordi det ville betydd „diplomatiske forbindelser“, og dermed den folkerettslige anerkjennelsen av DDR. Og det ville de (les: BRD) ikke. Altså ble det med betegnelsen „permanente representasjoner“. 

En av de største praktiske forskjellene besto i at BRDs delegasjon i Øst-Berlin var underlagt og rapporterte direkte til forbundskanslerens kontor og ikke Utenriksdepartementet, som er det vanlige. 

Det betydde også at den formelle kanalen til den østtyske delegasjonen i Bonn var forbundskanslerens kontor – ikke vesttysk UD. 

Dette var et av mange triks fra protokollen som skulle tydeliggjøre at Forbundsrepublikken ikke betraktet DDR som utland, skriver statskanalen MDR

De vesttyske diplomatene i sentrum av Øst-Berlin hadde krevende oppgaver, særlig på det konsulære feltet og kontakten med DDR-borgere.

Egentlig vegret kommunistregimet seg for at de vesttyske diplomatene skulle ha kontakt med DDR-borgere. „Løsningen“ var at de besøkende ble kontrollert av Stasi, den østtyske sikkerhetstjenesten, etter at de hadde avlagt delegasjonen en visitt. Mange henvendelser handlet om utreisetillatelser, der flere hadde familie i BRD.

Delegasjonen besøkte også vesttyske borgere som satt i fengsel; under påsyn av sikkerhetstjenesten. 

Som regel handlet det om at problemer som oppsto, ble forsterket, eller mer komplisert gjennom den tyske delingen, ifølge Hans Otto Bräutigam, „ambassadør“ til DDR de siste årene av delingen. 

I 1984 oppsto det en diplomatisk krise, da over 50 DDR-borgere nektet å forlate delegasjonen før de hadde fått utreisetillatelse til BRD, noe som førte til at delegasjonen måtte stenge stasjonen. Men ambassadeflyktningene fikk sin utreise, blant annet fordi den vesttyskerne truet med å skru igjen krana når det gjaldt pengeoverføringer til naboen i øst. Utreisetillatelsene måtte bli behandlet gjennom de formelle kanalene i DDR. Slik kunne kommuniststyret og generalsekretær Erich Honecker bevare ansikt.

Livet på DDRs delegasjon i Bonn var heller ikke en dans på roser, med ukentlige innringinger av dødstrusler der avsender ønsket å bli kvitt „kommunistsvina“. Delegasjonen hadde også en barnehage der diplomatbarna holdt til. Når de skulle begynne på skolen, ble barna sendt tilbake til DDR. Privat skulle medarbeiderne ha minst mulig kontakt med vesttyskere. De utsendte befant seg i „fiendens land“, og hvis de ble for kontaktoppsøkende, måtte de regne med å bli sendt hjem til Øst-Berlin.  

«Inntil nå hadde vi ingen forbindelser – nå kommer vi til å ha dårlige – det er dét som er framskrittet.»

Slik oppsummerte SPD-politikeren Egon Bahr Grunnavtalen i 1972, avtalen som la grunnlaget for samarbeid mellom de to tyske statene. Det var museskritt som både skulle og måtte bygge de tysk-tyske relasjonene.

Da jeg begynte i Utenriksdepartementet, drømte jeg om den store, vide verden, uttalte DDR-ambassadør Bräutigam i 2014. 

Hadde den vesttyske tilstedeværelsen en innvirkning på Berlinmurens fall? Neppe. Men så var det også ikke først og fremst derfor de var der. Forhandlinger om pengeoverføringer, utreisespørsmål og arvesaker preget hverdagen på den vesttyske delegasjonen. Selv om verden i det forurensede Øst-Berlin kunne virke både grå og liten, hadde arbeidet en konkret innvirkning på enkeltmenneskers liv. Hvis Bräutigam noen ganger savnet storpolitikken, kunne han trøste seg med at han hadde en av de viktigste jobben i tysk utenrikstjeneste.

På lørdag er det 30 år siden Berlinmuren falt. I underkant av ett år etter murens fall, 2. oktober 1990, stengte de tysk-tyske representasjonene i Bonn og Øst-Berlin. Dagen etter ble utenriks til innenriks, og Tyskland ble gjenforent. 


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *