Fra skuddene i Sarajevo til valget i Kosovo

0 kommentarer
 
 

Kosovo, et av Europas minste land, våknet nylig opp til valgseier for Selvbestemmelsesbevegelsen. Bevegelsens leder Albin Kurti vaier derimot ikke med Kosovos flagg, men Albanias. Over hundre år etter første verdenskrig tok slutt, smeller konsekvensene fortsatt i Europas ytre hjørner.

Valget i Kosovo vil derimot neppe være en politisk hendelse av den type kaliber som starter verdenskriger. De færreste har vel strengt tatt fått med seg at det har vært valg i den lille republikken på Balkan i det hele tatt. Likevel har dette valget mye å lære oss om vår felles europeiske historie det siste århundret, og om konfliktene vi som verdenssamfunn har gått inn i. Og ikke minst hvordan vi som verdenssamfunn håndterte ansvaret det innebar å gå inn i en ekstern konflikt.

Albin Kurti med tilskuere som vaier med albanske flagg i bakgrunnen

Hvem lager land?

Europa var lenge styrt av enorme riker, hvor herskeren var en fjern skikkelse. Så lenge du ikke gjorde opprør mot den politiske eliten, var det ikke så viktig hvem du var og hva du trodde på. Selv om man under disse systemene kunne få leve livet sitt relativt fredelig, var disse rikene uoversiktlige og upersonlige med lite som bandt mennesker sammen. I kombinasjon med en groteskt rik styrende klasse og fattige masser, satte nasjonalismen Europa i brann på 1900-tallet. Etter første verdenskrig kollapset de gamle systemene som korthus. Østerrike-Ungarn går i oppløsning. Balkankrigene fra denne tiden sender det Osmanske riket ut av Europa før det kort tid senere forsvinner i sin helhet fra historien. Nye stater oppstår. Europas folkeslag vil bestemme over seg selv, de vil velge sine ledere på demokratisk vis blant likemenn de kan relatere seg til. Nasjonalismen har her en solidarisk og demokratisk oppgave, i motsetning til fordervelsen den skulle kaste kontinentet ut i senere.

Men hvem bestemmer hvem som blir land? I liten grad landene selv, og dette hjørnet på Balkan er intet unntak. For hundre år siden, som i dag, er dette stort sett avhengig av hva verdens mektigste stater på et gitt tidspunkt tillater. Under Londonkonferansen i 1912 var det Russland og Frankrike som bestemte at Kosovo skulle gis til Serbia, slik at aktørene i Balkankrigene fikk beholde permanent det de hadde erobret i løpet av tiden på slagmarken. Østerrike-Ungarn og Italia ville tillate opprettelsen av en albansk stat, ikke av sympati for det albanske folks historie, men fordi de var skremt av Serbias økende makt. Resultatet? En bitteliten albansk stat langs Adriaterkysten med omtrent like mange albanere utenfor som på innsiden av den nye staten. Denne staten skulle under sitt strenge kommunistregime isolere seg fra omverdenen til den grad at man på 60-tallet visste mer om månen enn Albania, men i de albanske områdene utenfor disse grensene ulmet det – særlig i Kosovo.

– Hvilket flagg har vi dødd for?

Behandlingen Kosovoalbanerne ble utsatt for under serbisk styre er en kjent grusomhet. En motstandsbevegelse bygget seg opp over flere tiår, men slet med å møte en militært overlegen motstander. I 1998 smeller det likevel, og Kosovos geriljahær går bokstavelig talt til krig mot Serbia, som sitter med majoriteten av det tidligere Jugoslavias våpenarsenal, med lette håndvåpen. Under mitt arbeid i Kosovo hvor jeg intervjuet veteraner fra krigen, legger de ikke skjul på hvor dårlig det stod til, men at de ikke hadde noe valg. Som en av mine respondenter sa;

– Det var en krig bygget på godvilje, vi måtte bare prøve, vi kunne ikke vente mer. Det var bedre å dø enn å leve med den undertrykkelsen vi gjorde.

Etter ydmykelsen i Bosnia kunne ikke det internasjonale samfunnet se på Slobodan Milosevic utføre etnisk rensning nok et sted. Det internasjonale samfunnet, med USA i spissen, griper inn. Til tross for en krigføring som ikke alltid var på stell – NATO bombet blant annet Kinas ambassade i Beograd med et uhell – førte den internasjonale intervensjonen til seier for frigjøringshæren. Denne seieren ble imidlertid vanskelig å definere. UCK, Kosovos frigjøringshær, gikk i utgangspunktet til krig for å forenes med sine brødre i Albania. Verdenssamfunnets grøsninger av denne typen irredentisme ble snart åpenbar, og for strateger i UCK ble det tydelig at de aldri ville få støtten de trengte om de insisterte på å slå seg sammen med Albania. Kravet ble dermed endret til et selvstendig Kosovo. Selvstendigheten har også vaklet, og Kosovo har vært kreative i sin anerkjennelsesprosess. Det ble dermed en ambivalent seier i 1999. Det eneste som var åpenbart var at Serbia hadde tapt. Kosovo måtte oppstå som en stat helt fra scratch, uten erfaring med å styre seg selv.

Og det er dette selvstyret som har vært den heteste diskusjonen under de siste valgene i Kosovo. I praksis hadde det internasjonale samfunnet en eneveldig konge i Kosovo den første tiden, som kunne overprøve enhver beslutning tatt av landets egne politikere. FN og EU har behandlet Kosovo som en umulig tenåring de som foreldre måtte holde ut med og få på stell. Som et av mine internasjonale intervjuobjekter sa; «Kosovos grunnlov er super. Vi skrev den jo». Nå vil tenåringen imidlertid bli voksen og bestemme selv.

Internasjonale aktører har vært sterkt involverte i å få på plass styresmakter med moderate posisjoner som er enkle å svelge. En hurtig overgang til en høyreorientert økonomi med liberale vestlige markedsøkonomier som forbilde har ført til en enorm konsentrasjon av velstand på de få hendene som hadde mulighet ved årtusenskiftet. Utstyr på fabrikker har blitt videresolgt til høyere verdier enn det man på billigsalg har fått kjøpt hele fabrikken for. Kosovo har fått et nytt flagg, etter en internasjonal designkonkurranse. Frasher Oseku, forøvrig tilhenger av Kurtis’ bevegelse, måtte i retten etter å ha lagt ut et bilde der han trakk dette flagget ned i do. Styresmaktene slet derimot med hva de skulle tiltale ham for. Var det egentlig ulovlig å trekke dette flagget ned i do i det nye, demokratiske Kosovo? Oseku gikk fri, flaggdebatten består.

Selvbestemmelsesbevegelsen har konsekvent brukt det albanske flagget, som et symbol på Kosovoalbanernes rett til å bestemme sin egen skjebne. De står ved at det var dette flagget albanerne døde for i krigen for 20 år siden, og at kamelene de har måttet svelge er urimelige. Bevegelsen ble først kjent for å spraye ned kjøretøyene til internasjonale organisasjoner og for de enorme demonstrasjonene de satte i stand. Retorikken rundt forholdet til Albania har roet seg de siste par årene, og bevegelsen er i større grad preget av kampen mot korrupsjonen og den organiserte kriminaliteten som har herjet landet på hvert eneste styringsnivå.

De samme lederne har sittet ved makten i Kosovo siden krigen tok slutt for to tiår siden. Et friskt pust kan være sunt for den demokratiske utviklingen, samtidig er det knyttet spenning til hvordan det som startet som en radikal protestbevegelse vil håndtere å regjere. Og som lærdom for den historieinteresserte, er det verdt å merke seg at flagget som vaiet over Prishtinas gater denne natten for det meste var rødt og sort – Ikke blått og gult.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *