Myten om den late søreuropeen

iEuropa i Portugal.

Stemmer myten om den late søreuropeeren? 

Det har lenge eksistert en stereotypi om at sør-europeere er bedagelige og mindre hardtarbeidende enn øvrige europeere: de later seg på endeløse lunsjpauser, har lang ferie og pensjonerer seg tidlig - eller? 

Europa er et kontinent av klisjéer: franskmenn er arrogante, italienere er fyrrige og tyskere eier ikke humor. Samtidig som klisjeer kan være uskyldige og godartede, kan de gi opphav til og hierarkiske strukturer, diskriminering og fremmedfiendtlighet. 

Søreuropeere bare later seg på stranden istedenfor å jobbe - eller?

I Europa har det lenge vært et skille mellom nord og sør, ikke bare geografisk, klimatisk eller kulturelt. Skillet kan delvis ses i kontekst av de økonomiske ulikhetene mellom disse to regionene: mens Nord-Europa generelt har hatt mer økonomisk suksess, har landene i sør slitt mer med lav eller stagnert økonomisk vekst, gjeld og høy arbeidsledighet. Det klassiske nord-sør-skillet ble forsterket av finanskrisa og eurokrisa, der den økonomiske asymmetrien ble særlig tydelig. Med et integrert marked og felles pengepolitikk utformet på supranasjonalt nivå av den europeiske sentralbank (ESB) får et EU-lands gjeldskrise ringvirkninger for hele det økonomiske fellesskapet. Til tross for krisa skyldtes generelle svakheter og ustabilitet i verdensøkonomien, har de søreuropeiske landene fått mye av skylden for det økonomiske tilbakefallet som fulgte. «PIGS» har blitt brukt som en nedsettende samlebetegnelse på Portugal, Italia, Hellas og Spania. Leser bes merke at det opprinnelige uttrykket var «PIIGS» og inkluderte Irland; dette kan tyde på at europeere virkelig differensierer mellom nord og sør. 

Det økonomiske skillet har blitt oversatt til at en holdning om at søreuropeernes vaklende økonomiske utvikling skyldes at de, i motsetning til nordeuropeerne, er udisiplinerte, ineffektive og korrupte. 

Dette er synspunkter som ikke bare eksisterer som vitser blant befolkningen, men som kommer til uttrykk i politikken. Angela Merkel uttalte for eksempel i 2011 at det er viktig at “folk i land som Hellas, Spania og Portugal ikke kan gå av med pensjon tidligere enn i Tyskland - at alle anstrenger seg mer eller mindre likt” og EU ikke kan ha en felles valuta hvor “noen får mye ferie og andre svært lite”. Disse uttalelsene gjenspeiler en oppfatning om at søreuropeerne igler seg på ærlige og hardtarbeidende europeere i nord, mens de selv later seg i ineffektivitet og fritid. Dette er til tross for at den gjennomsnittlige arbeideren i både Portugal og Spania bare har 22 feriedager i året, mot Tyskland og Frankrikes 30 dager. Tyskland har i tillegg flere nasjonale fridager enn de to landene på sørspissen av Europa. Når det gjelder pensjon, er Spania og Hellas’ gjennomsnittlige pensjonsalder, på henholdsvis 61.8 og 61.9 år, tilsvarende Tysklands; i Portugal er pensjonsalderen 65 år, men den gjennomsnittlige mannlige portugiseren pensjonerer seg ikke før fylte 67 år. 

Etablerte stereotypier kan materialisere seg i et europeisk hierarki, som kan føre til diskriminering, for eksempel i arbeidslivet: en studie utført i kontekst av den økte arbeidsinnvandringen fra sør til nord etter eurokrisa, finner tydelig diskriminering mot sør-europeere i nordeuropeiske arbeidsmarkeder - deriblant i Norge. Siden Norge ikke er med i EU, kan det tyde på at myten om den late søreuropeeren sitter dypere enn EU-landenes bitterhet over disse landenes gjeldskriser. 

Det er ingen tvil om at «PIGS»-landene har betydelige økonomiske problemer, men det er trolig dypere, strukturelle faktorer og ikke latskap og bedagelighet som er kilden til dem: den gjennomsnittlige arbeidsuka i sør ligger rundt eller over gjennomsnittet i Europa, mens samtlige av landene som jobber minst (under 35 timer) ligger i nord, ifølge tall fra Eurostat. I Hellas er for eksempel arbeidsuka på nesten 42 timer, mot Nederlands 32 timer. Arbeidsmarkedet er ofte hardt i disse landene med vesentlig grad av midlertidige stillinger og høye krav til prestasjon for å sikre videre ansettelse, sier professor Susanne Bygnes ved Universitetet i Bergen, som forsker på blant annet migrasjon og holdninger. 

Søreuropeiske land har dessuten en velferdsstatsmodell som skiller seg fra Nord-Europa. Her har familien tradisjonelt hovedansvaret for barnepass og eldreomsorg: dette er oppgaver som velferdsstatene i Nord-Europa i større grad har tildelt velferdsinstitusjoner som barnehager og aldershjem. I tillegg til tradisjonelt arbeid, kan den gjennomsnittlige søreuropeeren derfor ha betydelige arbeidsoppgaver i hjemmet. Dette er uregistrert økonomisk aktivitet som ikke fanges opp av tradisjonelle mål som BNP, i motsetning til barnehagetantens eller hjelpepleierens arbeidstimer. 

Dette indikerer at en må se forbi forklaringer som går på relativ innsats og nedsettende stereotypier for å forstå de økonomiske utfordringene Sør-Europa står overfor. Landene i EU har ulike økonomier, arbeidsmarkeder, nasjonale institusjonelle rammeverk, og dermed ulike forutsetninger. Viktige faktorer som kan spille inn på den økonomiske asymmetrien i unionen er for eksempel befolkningsstruktur og gjennomsnittsalder, infrastruktur, tilgang til ressurser, kostnadseffektivitet, ulik grad av henholdsvis formell og uformell økonomisk aktivitet, og måleenheter som verdien av produksjonen som foregår i landet; et industriprodukt som en bil er eksempelvis verdt mer enn landbruksprodukter. 

Videre kan Sør-Europas økonomiske utfordringer og svakere økonomiske framgang komme av maktforholdet innad i unionen. Det er utfordrende for EU-institusjoner som ESB å utforme politikk og retningslinjer som skal gjelde for 27 medlemsland med 27 ulike økonomier og samtidig ta høyde for disse spillovereffektene som oppstår mellom medlemslandene i det økonomiske fellesskapet: mens et land opplever rask vekst, kan et annet være i dyp resesjon. Den politiske makten i unionen har dessuten typisk vært sentrert rundt EU-makter som Tyskland og Frankrike, som i stor grad har vært i en annen økonomisk situasjon enn de søreuropeiske landene. Dersom enkelte land har sterkere forhandlingsmakt i EU-institusjonene, kan dette føre til at politikken som føres prioriterer den økonomiske utviklingen i disse landene. Resultatet kan bli tiltak som virker motsyklisk for land i motsatt konjunktursituasjon, noe som kan forverre de økonomiske forholdene ytterligere. 

Det er mer til et lands økonomi enn forklaringer som baserer seg på en generell oppfatning om et folkeslags lynne - på samme måte som det ville vært feilaktig, eller i beste fall ufullstendig, å begrunne Norges rikdom med en sterk protestantisk arbeidsmoral uten å adressere olja. 

Slike forklaringer kan også fostre fremmedhat og skepsis, og de kan bidra til sosiale konflikter og et fragmentert og mindre solidarisk Europa.