EU-samarbeidet er basert på flere traktater, der Roma-traktaten, Maastricht-traktaten og Euratom-traktaten regnes som de mest grunnleggende. Disse er endret eller supplert flere ganger, og har med endringene fått nye navn til tross for at de bygger på hverandre. Amsterdam- og Nice-traktaten er eksempler på dette. Siste versjon av EUs traktat kalles Lisboa-traktaten og trådde i kraft fra 1. desember 2009.

En traktat er en avtale som fastsetter reglene og prinsippene som gjelder for samarbeid mellom land. Traktaten bestemmer alt EU har lov til å gjøre.

I perioden 2004 til 2007 gikk EU fra å være 15 til å bli 27 medlemsland. Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Ungarn og Tsjekkia ble med i 2004, og i 2007 fulgte Bulgaria og Romania.

For at samarbeidet skulle fungere effektivt krevde dette at man gjorde endringer. Disse endringene ble vedtatt med Lisboa-traktaten, som av enkelte også omtales som «reformtraktaten».

Her kan du lese mer om hvordan Lisboa-traktaten ble til.

Formålet med traktaten var å styrke demokratiet og folkestyret i EU, slik at beslutninger tas mer åpent og effektivt, i tillegg til å gi landene en mest mulig rettferdig representasjon i EUs institusjoner. Det var særlig tre ting man ønsket å få til med Lisboa-traktaten:

1) Et mer åpent og demokratisk EU

2) Enklere og mer effektive beslutningsprosesser

3) Gjøre EU til en global aktør

Noen av de viktigste nyvinningene i Lisboa-traktaten:

Egen president

Med Lisboa-traktaten fikk EU blant annet en egen president. Herman van Rompuy, tidligere statsminister i Belgia, ble valgt som EUs første president. Tidligere hadde man ikke en egen politisk leder eller president i EU. Det var som regel regjeringssjefen eller statsoverhodet i det landet som hadde EU-formannskapet som fungerte i 6 måneder som EUs øverste politiske leder. Den nye ordningen gir EU en mer permanent lederskikkelse.

Presidentens oppgave er å forberede møtene mellom EU-landenes stats- og regjeringssjefer, og dermed bidra til å skape mer kontinuitet og forutsigbarhet i EUs arbeid.

Utenriks- og sikkerhetspolitikk 

«Who do I call if I want to call Europe?», spurte USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger. Dette er blitt stående som et eksempel på at EU har hatt behov for å tydeliggjøre sin rolle og organisere sin utenriks- og sikkerhetspolitikk. Derfor ble det opprettet en egen institusjon kalt «European External Action Service» med Catherine Ashton som første sjef. Senere overtok Federica Mogherini.

Denne stillingen, kalt EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, både leder og koordinerer arbeidet mellom ministerrådet og kommisjonen på dette området.

Ministerrådet

På flere områder kan det nå fattes vedtak med kvalifisert flertall. Det kreves et flertall som må utgjøre 65 % av EUs samlede befolkning og 55 % av stemmene avgitt i Rådet. Selv om de fleste avgjørelser blir tatt på denne måten, prøver man fremdeles alltid å komme frem til konsensus.

Mindretallet gis beskyttelse

Det er likevel gode muligheter for mindretallet å stanse prosesser hvis de er misfornøyde. For eksempel kan et mindretall i Rådet vise motstand mot enkeltvedtak og be om at behandlingen av en sak utsettes. Rådet skal da gjøre sitt beste for å finne en løsning som også tilfredsstiller mindretallet.

Borgerinitiativet

Lisboa-traktaten åpner for første gang for at borgere kan foreslå nytt EU-lovverk. Dette kan skje hvis minst 1 million EU-borgere fra minst ¼ av EUs medlemsland skriver under på et forslag. Deretter oversendes dette til kommisjonen som vurderer om de ønsker å etterkomme borgerkravet.

På Europaportalens hjemmeside kan du lese mer om Lisboa-traktaten.