I debatten om EØS snakkes det ofte om muligheten Norge har til å si nei til lovverk fra EU. Dette er kjent som reservasjonsretten.  

Reservasjonsretten er en mekanisme i EØS-avtalen som gjør det mulig for EØS-landene å reservere seg mot lover som kommer fra EU. EØS-landene Island, Liechtenstein og Norge må enstemmig godta nye EU-regelverk.

Hvis et av landene varsler en reservasjon gir EØS-avtalen partene (EU og EFTA) seks måneder til å komme til enighet. Blir de ikke enig om å innføre loven innen disse seks måneder vil «de berørte deler» av EØS-avtalen suspenderes. For eksempel vil en norsk reservasjon mot EUs 3. postdirektiv suspendere alle avtaler som gjelder posttjenester i EUs indre marked. Siden EØS-landene må være enstemmig betyr reservasjonen at loven heller ikke blir gjeldene i de to landene som ikke reserverer seg.

Reservasjonsretten har ofte blitt omtalt som en vetorett. Det er ikke riktig. Ved at EFTA bruker reservasjonsretten, stopper ikke dette EU fra å innføre loven, det betyr kun at  regelverket ikke gjelder i de tre EFTA-landene.

Reservasjonsretten kan du lese mer om her.