From hero to zero: spor av storhetstiden i portugisisk identitet

Hvordan har storhetstiden formet den portugisiske nasjonalidentiteten, og hvilke spor kan vi se av den i dag?

iEuropa i Porto:

Mange portugisere er glade i landet sitt og stolte over å være portugisere. På mange måter skjønner jeg det godt: det er et land med vakker natur, et unikt språk, god mat – i tillegg til Ronaldo, så klart. Men det er ikke bare geografi og kultur som former et lands nasjonalidentitet; ofte må den ses i lys av landets og folkets historie.

For drøye fem hundre år siden var Portugal en av verdens stormakter. Det portugisiske imperiet strakte seg over fire kontinenter og Portugal var et innflytelsesrikt og velstående land takket være sine kolonier, som forsynte landet med sukker, bomull og slaver.

«Kafé Imperiet». 

Foto: Lina Andrine Grøtting

Kontrasten er stor til situasjonen i dag: Portugal har relativt lite innflytelse utenfor sine egne landegrenser, og det er kun Azorene og Madeira som står igjen av de tidligere erobrede landområdene. Videre sliter landet økonomisk med blant annet høy gjeld, lav kjøpekraft og lite økonomisk vekst.

Hvilken rolle spiller imperiets storhetstid i samtiden? Har 1600-tallets storhetstid satt varige spor i den portugisiske nasjonalidentiteten, eller har ydmykelsen av det imperialistiske og økonomiske fallet redusert denne stoltheten til noe som tilhører fortiden?

“Essensen virker å være det faktum at Portugal oppnådde suksess på tross av en militær, politisk og økonomisk underlegenhet sammenlignet med andre og større dominerende makter på den tiden, eksempelvis Spania og Storbritannia. ”

En kunne forventet at imperiets gradvise fall og nederlaget i kolonikrigene ville skapt en krise for nasjonalstoltheten og et behov for å reformere synet på seg selv. Tross alt lever det fortsatt portugisere som opplevde kolonikrigene på 60- og 70-tallet og som så med egne øyne ressursene og livene som gikk tapt i dem.

Derimot virker det på meg som at storhetstiden og den suksessen som en gang var, virker som bensin som holder den portugisiske identiteten brennende, spesielt etter tilbakeslag som for eksempel finanskrisen i nyere tid.

Essensen virker å være det faktum at Portugal oppnådde suksess på tross av en militær, politisk og økonomisk underlegenhet sammenlignet med andre og større dominerende makter på den tiden, eksempelvis Spania og Storbritannia. Den portugisiske filosofen Eduardo Lourenço introduserte ideen om en portugisisk «hyperidentitet» og bemerket et etablert narrativ av kolonitiden som et element som hever portugisere over andre nasjoner – et bevis på at Portugal er som en “utvalgt historisk aktør for det europeiske eventyret ut i verden”. At det relativt lille landet Portugal etablerte det første og lengstlevende globale imperiet må da vel bety noe?

Jeg opplever en underliggende forestilling hos portugiserne om at det må være noe spesielt med dem som gjorde at de oppnådde den suksessen, med forklaringer som varierer fra å være overlegne i ferdighet og strategi, til å være velsignet av Gud. På samme måte er ikke Ronaldo en god fotballspiller som tilfeldigvis er portugiser, men han er god nemlig fordi han er portugiser – ifølge portugiserne selv.

Behovet for å opprettholde et skille mellom portugisere og andre nasjoner har kanskje blitt enda viktigere i EU-konteksten for å bevare en idé om selvstendighet og identitet i EUs smeltedigel. Og et slikt element som skiller Portugal fra andre europeiske land er nettopp den imperialistiske storhetstiden. Mens andre europeiske land i likhet med Portugal har fin natur, god vin og fotballhelter, har ikke alle EU-land en fortid som stormakter.

Jeg tror den portugisiske nasjonalidentiteten derfor er preget av en stolthet over kolonitidens oppdagelser, erobringer og rikdom. En kan se spor av dette i dagens samfunn. Har du for eksempel noen gang smakt det portugisiske bakverket pastel de nata?

Et lite stykke Portugal: bakeverket pastel de nata. 

Foto: Lina Andrine Grøtting

Disse små eggekremtertene ble oppfunnet under storhetstiden og er i dag som et nasjonalsymbol i seg selv som du får kjøpt i et hvilket som helst portugisisk bakeri.

Bakverkene spises som regel med et dryss kanel, og sødmen av det østlige krydderet bidrar ikke bare til den kulinariske opplevelsen – det er et direkte symbol på imperiet og den suksessfulle anskaffelsen av krydder, som var gull verdt og én av motivasjonsfaktorene bak de europeiske oppdagelsesreisene under oppdagelsestiden.

“Bruno Zhu argumenterer for at kolonitiden har hatt varig og polariserende effekt på hvordan portugisere oppfatter “de andre” – og dermed også seg selv.”

Mens pastel de nata kan reflektere stolthet over fortiden, er den portugisiske musikksjangeren fado typisk preget av sørgmodighet, melankoli, og saudade: et uoversettelig portugisisk ord for dyp, smertefull lengsel av noe som er tapt. Saudade betraktes både av antropologer og portugisere selv som et viktig aspekt ved den portugisiske kulturen og folkesjelen, og uttrykket og fadoens røtter har blitt knyttet til nostalgien over det tapte imperiet. Minnet om storhetstiden kan derfor være et bittersøtt aspekt ved den nasjonale identiteten.

Rasistiske tendenser er en annen mulig, ikke-søt, arv fra kolonitiden. I en interessant refleksjon over rasismen i Portugal, med fokus på den som blir utøvd av tradisjonelt antirasistiske grupper som unge, venstreorienterte og “intellektuelle” mennesker, utforsker kunstneren Bruno Zhu hvordan rasistiske holdninger i dagens Portugal har røtter i kolonialismen:

Selv om regimet holdt fast ved at det ikke var et imperium, men et verdensomspennende fellesskap av portugisere, argumenterer Zhu for at kolonitiden har hatt varig og polariserende effekt på hvordan portugisere oppfatter “de andre” – og dermed også seg selv. Zhu er selv sønn av innvandrere fra Kina, og han skriver om sine opplevelser av å bli sett ned på og utsatt for hverdagsrasisme.

Han blir ikke godtatt som portugiser på bakgrunn av sitt utseende, selv når at han har bodd her hele livet. Til tross for at mange portugisere i dag uttrykker at det er utdatert og irrelevant å snakke om «rase», opplever han at det i praksis er strukturer i samfunnet som opprettholder et skille mellom «ekte» og «uekte» portugisere, og at dette skillet som regel har en tydelig rasedimensjon.

“Mens samfunnsdebatten i mange andre land og på nettet er preget av “wokeness”, er fraværet av et kritisk perspektiv på Europas kolonisering av resten av verden overraskende og gammeldags i Portugal.”

Infante dom Henrique: Monument til minne om Henrique o Navegador (Henrik Sjøfareren), en av de første sjøfarerne og et symbol på det portugisiske eventyret utenlands. 

Foto: Lina Andrine Grøtting

Det er tross alt vanskelig å skape en nasjonal identitet uten en forestilling av “oss og de andre”. Likevel, opplever jeg at enkelte andre europeiske land som deler kolonihistorien med Portugal, som Belgia, Nederland og nabolandet Spania, i større grad har tatt et oppgjør med deres problematiske aktivitet i de tidligere koloniene.

Kan det faktum at Portugal lyktes “mot alle odds” være en grunn til at portugisere virker å holde fast ved dette elementet i sin nasjonalkarakter? Og fra et økonomisk perspektiv, kan ydmykelsen av finanskrisen ha bidratt til et økt behov for å tviholde på at de én gang var havets herre?

Man kan selvfølgelig være patriot uten å være fremmedfiendtlig, og jeg påstår på ingen måte at alle portugisere er rasistiske nasjonalsjåvinister som sitter fast i fortiden. Portugal er dessuten langt fra det eneste europeiske landet med rasistiske tendenser. Det har likevel vært en uventet observasjon fra min side å bli presentert for et narrativ om at kolonialismen i liten grad problematiserer utnyttelsen av koloniene og etikken bak det å være kolonimakt. Jeg husker for eksempel koloniplakaten som hang i leiligheten jeg bodde i under et opphold i Lisboa i fjor, med teksten “Portuguese discoveries: when we were the boss of half this hood!”.

Mens samfunnsdebatten i mange andre land og på nettet er preget av “wokeness”; bevissthet rundt sosiale problemer og maktstrukturer, er fraværet av et kritisk perspektiv på Europas kolonisering av resten av verden overraskende og gammeldags i Portugal.

Jeg lurer på om denne stoltheten over kolonitiden har spilt en rolle i nyere tid for ikke å kapitulere identitetsmessig som nasjon: at en klamrer seg fast til alle bevis på at fedrelandet er storslått til tross for at dagens situasjon kan antyde noe annet.